Du lytter til Sellpodden, en podkast fra Senter for livslang læring. 

Elin:  
Og så sitter vi akkurat nå med rektor på Rælingen videregående, vil du introdusere deg selv? 

Mari: 
Hei, jeg heter Mari Tønsberg, og jeg er rektor ved Rælingen videregående skole. Her på Rælingen så har vi stort fokus på sosial læring i praksis. Og det er fordi at vi vet at alle elever lærer ikke nødvendigvis dette hjemme, sånn at skolen må ta et tak for sosial læring. 

Elin: 
Og det var en veldig fin introduksjon til hva akkurat denne podkastepisoden skal handle om. Og det som er litt morsomt, er at vi skal høre fra tilrettelagt avdeling, og hvordan akkurat de har jobbet med nettopp sosial læring. Og med oss til å snakke om det, så har vi to fra Tilrettelagt avdeling. Vil dere presentere dere selv? 

Heidi: 
Ja, jeg kan jo starte. 

Jeg heter Heidi Gøtz og jobber på tilrettelagt avdeling på Rælingen. Jeg har jobba her nå snart i åtte år. Og jeg var så heldig og fikk gå studiet konsekvenspedagogikk i fjor gjennom prosjektet her. 

Gro: 
Jeg heter Gro Pettersen. Mange år med pedagogikken, faktisk. Og har vært her på Rælingen nå i syv år. 

Elin:  
Og du Gro, du jobber også på tilrettelagt avdeling? 

Gro: 
Jeg jobber også på tilrettelagt avdeling. 

Elin:  
Og dere har vært med i et prosjekt, sier du, Heidi. Fortell litt mer om hva slags prosjekt det er. 

Gro: 
Ja. Vi har jo vært så heldige å få være med gjennom tilskuddsordningen Kompetanseløftet for spesialpedagogikk og inkluderende praksis, med Høgskolen Østfold, hvor de har vært hos oss nå i to år. Om hvordan vi da skal jobbe med sosial læring. Og dette har jo vært med og ført til at vi har en helt ny arbeidsform på avdelingen. 

Elin:  
Og dette er noe vi kommer videre til etterpå. Det som er litt underlig kanskje for lytterne våre, er at vi nå snakker om et prosjekt som dere har hatt med Høgskolen i Østfold. Og så lytter jo lytterne våre til Sellpodden, som er Universitetet i Innlandet sin podkastserie. Men her har vi rett og slett sett noen synergieffekter mellom det dere har gjort på tilrettelagt, og det skolen for øvrig jobber med, som kommer i en egen podkastepisode, som handler om et forsøk om å fjerne karakter i orden og oppførsel. 

Og så har vi sett at arbeidet på tilrettelagtavdelingen ...Har noen veldig fine synergieffekter med det forsøket. Så for lytterne som ble nysgjerrige på å få vite mer om forsøket, så vil vi gjerne henvise til den andre episoden vår som går mer inn på det. Men vi er veldig nysgjerrige på hva dere har gjort på tilrettelagt, og hvordan det kan være relevant for skolen for øvrig. Så kan ikke dere fortelle litt mer om hva dere har gjort? 

Heidi: 
Vi kan starte først med hvorfor vi valgte å bli med på dette. Og vi følte at vi kanskje sto fast litt på avdelingen. Vi var innenfor en boks, og det var lite utvikling. Så hele avdelingen ønsket en økt faglig kompetanse på hvordan vi kan jobbe med sosial og faglig læring i praksis. Vi har funnet ut at elevene trenger å ha sosial kompetanse for å kunne fungere i et sosialt fellesskap. Det gjelder ikke bare på skolen, det gjelder også hjemme, når du er med venner. Og vår målgruppe har også krav på god utvikling og læring. 

For ofte ser man på tilrettelagt at veldig mange vet ikke helt at man faktisk jobber mye med dette. Og mange tenker at ofte så går man kanskje mye turer og spiller mye spill. Men nå syns vi det er veldig gøy å kunne vise fram hva vi har gjort, og de resultatene vi har kommet fram til. 

Elin: 
Da blir vi veldig nysgjerrige på hva det er dere har gjort? 

Gro: 
Vi har lagd oss en felles referanseramme i konsekvenspedagogikk. Og vår måte å tenke på har vært utfordra, med mye hjelp fra høyskolen. Konsekvenspedagogikk høres jo veldig hardt og brutalt ut. Det er liksom ... Konsekvensbegrepet er et belasta begrep. For når vi hører det på TV alle steder, så er det negative følger av ting. I denne pedagogikken handler det om en logisk følge av en handling. Ikke for meg, men for den som får, eller utsettes eller da får, den følgen. 

Det gjør det jo utfordrende innenfor spesialundervisningen, men helt sikkert også i klasserommet. Hva er den logiske følgen av å komme for sent? Hva er den logiske følgen? Ola ønsker alt i verden, så ønsker han å komme seg ned i kantina, for der er Ali, hans beste kompis. Og han blir vist ut av klasserommet. Vi tenker det er negativt. Umiddelbar tilfredsstillelse hos Ola er jo at det ble akkurat som han håpa på. Så hvem bestemmer hva som er bra å gjøre? Men vi må sikkert ta snakken om, hvis det fortsetter sånn, hva skjer da med hans videre liv og hans mål i livet? Det blir jo vår pedagogiske utfordring. Å skape den forbindelseslinja. 

Det tenker jeg er pedagogisk ansvar. Hva ønsker jeg å oppnå, hva gjør jeg, og hvordan kan jeg komme dit? Det er vår oppgave. Ikke enkelt, men vår oppgave. Og det vi tar tak i, og vi snakker om, har mål med elevene, det er jo hvilket uhensiktsmessig mønster, altså  hvilke handlinger gjør eleven som er uvenstringsmessig i forhold til å oppnå det man ønsker? Det er det vi jobber med. 

Heidi: 
Det er også noe vi kommer mer inn på med andre eksempler etterpå. Men vi har også hatt lyst til å forklare litt om hvordan vi har jobba med høyskolen i dette prosjektet. Og der har vi hatt én spesiell arbeidsform, hvor vi har hatt fellessamlinger. Hvor vi har fått besøk av Marie og Tor fra høyskolen. Der vi får fagdiskusjoner. De kommer med faglig innhold til oss. Og vi får en oppgavebeskrivelse som vi skal jobbe med til neste gang. Hvor de da veileder oss på oppgaven. 

Og disse oppgavene er det vi har kalt mellomarbeid. Og her har vi hatt om temaene samarbeid, sosial interaksjon ... Hvordan skal vi få vår elev til å samarbeide? Det er jo kjempevanskelig. De er vant til å sitte mye én til én. Og så plutselig skal den dras inn i fellesskapet. Der har vi hatt mye problemer, men masse bra resultater.  

Vi har hatt om temaet at alle elevene er nødvendige. De som ikke har språk, skal få være i fellesskapet med de som har språk. De som krever ekstra, skal få være i fellesskapet med dem òg. 

Diskontinuitet og valg har vært et tema. Vi kan ikke regne med at læring skjer der og da. Læring kan komme på slutten av året, plutselig. 

At det gikk opp et lys for eleven. Og da kom læringa. Og så har vi hatt temaet om normer. Og så har vi hatt siste om sosial handlingskompetanse. Dette er også noe Gro og jeg kommer mer inn på etterpå. 

Med disse arbeidsoppgavene så har vi også fått tilbakemeldinger som vi da tar med oss og jobber videre med avdelingen. Og skal framføre for resten av de ansatte neste gang høyskolen kommer. Og det som også er litt morsomt, er at vi var jo én prosjektgruppe i fjor, som vi var fem ansatte. Var det ikke det, Gro? Men dette følte de andre ansatte på avdelinga at var litt urettferdig. Og alle hadde egentlig lyst til å være med på dette. 

Så et leseseminar foregår sånn at vi har en artikkel som ansatte skal lese seg opp på. Og så drøfter vi dette i fellesskap. Hvordan dette kan hjelpe oss, hva vi kan bruke. Og ... ja. 

Gro: 
På hva vi kan bruke, hvordan vi kan bruke det, og hvorfor. 

Heidi: 
Så det som er så gøy nå, at vi var fem stykker i den gruppa og diskuterte dette. Men nå er vi jo 14. Så alle lærer jo så mye. Og alle er så engasjerte. Og det er jo morsomt å ha en sånn arbeidsgjeng. Og det fører jo veldig ... Eller det går jo veldig også ut over elevene våre. At man har ansatte som har lyst til å utvikle seg. Lyst til å få ny kunnskap. Og gi enda bedre læring. 

Gro:  
Vi kan si noe om den sosiale handlingskompetansen. For det er jo det som skal komme til syne i hverdagen når vi jobber med konsekvenspedagogikken. Det er jo nettopp at det er handlingsbegreper. 

Altså litt enkelt sagt: Det som kommer til syne for oss andre, det er det vi jobber med. Mens andre pedagogiske retninger har mye om hva som foregår inni mennesker, så tar vi utgangspunkt i det som andre følger på. For det er hva vi sier, og hva vi gjør som får andre til å danne et bilde av hvem vi er. 

Og det må vi lære elevene å ha med seg. Hva ønsker du å oppnå med det du gjør? Hva tenkte du skulle skje når du gjorde det sånn? Hvordan reagerte de rundt deg? Hva ønsket du å oppnå? Og så må vi snakke om hvordan kan vi få fram det du ønsker å formidle. 

Elin:  
Hvis jeg har skjønt det riktig, så er læring innenfor konsekvenspedagogikken veldig knytta til handling. At du har på en måte ikke lært noe før du begynner å handle på en annen måte. Er det riktig forstått? 

Gro: 
Det vet jeg ikke. Men de er veldig opptatt av at det handler om vår væremåte. Og at det er viktig at vi får lov å handle på godt og vondt, altså også feile. Det at man tror at det å faktisk gjøre feil kan bidra til læring. At vi da kan ha en dialog, prøve med vår målgruppe å konkretisere i større grad hva som kan bli resultatet av den væremåten du har nå. 

Men du må jo ikke feile for å lære, og du må jo ikke gjøre rett. Men det er det med en bevissthet om hva jeg ønsker å oppnå. Hvordan kan jeg vise det? 

Heidi: 
Det er jo noe vi har jobba mye med på avdelingen. Er at vi tar jo situasjonene der og da, når det skjer. Vi har jo hatt eksempler på kjøkkenet der en elev spør en annen om han kan hjelpe han. Og så sier han annen at det kan du drite i, jeg gidder ikke å hjelpe deg. Der og da har vi blitt kjempeflinke til å ta situasjonen. Vi stopper opp. Så spør vi 'Hei, folkens. Hva er det som skjer her nå?' 

'Hva er det du står og sier til Ola?' 'Hvordan tar Ola imot det, at du sier sånn til han?' 'Og Ola, hvordan skal du svare tilbake når noen snakker til deg på den måten?' 'Syns du det er hyggelig?' 

Og da tror jeg elevene forstår situasjonen mye bedre òg, enn at vi skal ta opp dette dagen etter. Da er det ofte mange som glemmer det. Men når vi er flinke til å ta situasjonen der og da, så er det mye mer forståelig for dem. Og jeg tror de lærer mye mer. 

Gro:  
Ja, eller rett og slett si ... Nå sa du 'hold kjeft' til han. Jeg går ut for å trekke ham til side. Jeg går ut ifra at hvis du hadde spurt noen, og de hadde sagt det til deg, så syns du det er ålreit? Og hvis ikke du syns det, så er det jo ikke helst sikkert andre syns det. Så det er liksom den derre ... 

Nei, i utgangspunktet skulle vi snakke litt om sosial handlingskompetanse. Bare sånn kort. Og selvbestemmelse er jo en av de. Og vi tror jo at man kan bestemme hvem man ønsker å fremstå som. Så gjør vi mange ting alle mennesker som vi ikke tenker over. Men det er noen ting som det er kanskje viktig at vi er oppmerksomme på. Hvordan fremstår vi for andre? Det ønsker vi å ta tak i. Når vi snakker om f.eks. ansvarlighet. 

Så er det ofte ikke et problem, verken på tilrettelagt eller ved skolen for øvrig, tror jeg, at elevene sier ... Ja, sorry, det var meg. At de får tatt ansvaret for det. Det har jeg gjort. Men å ta ansvar for følgene av det du har gjort, den kan være kinkig. Og så er det jo det med konsekvenspedagogikken at konsekvenser er noe som er kjent på forhånd. Derfor blir det viktig å presisere at vi snakker om handlingsmønstre som er uhensiktsmessige. Ikke enkelttilfeller. Alle gjør av og til rare ting.  Vi jobber med at hva skal fremstå som troverdig, at det er en sammenheng mellom hva du sier og hva du gjør. Det er ganske greie ting å ta tak i.  

Heidi: 
Det er så vanskelig for mange av våre elever, føler jeg. Det å være troverdig og faktisk ... Ja. 

Gro:  
Det er vi enig i. Det å vise respekt for andre. Ofte er mange unge mennesker ... De har liksom ikke forskjell på respekt og redsel, de jobber litt med. Hva er respekt? Hvordan viser jeg respekt? Det gjør også noe med meg, når jeg får den respekten hos andre. Og vise vilje til samarbeid. 

Samarbeidsvilje, står det. Vi mener at det kan vi få øye på. Vi har jo i alle klasserom, veldig spenn i elevgruppa vår. Alle er forskjellige, og har fått toleranse for andre. Andres væremåte. 

Og mottakelighet. Og det å ville læring. Og det å kunne lytte. Sier den andre noe nå som jeg kan bruke til noe? Er det verdt å lytte? Og selvfølgelig blir mest mulig selvhjulpen. Og det her syns vi kan være greit å snakke med elevene om. Og at vi kan finne felles mål. 

For konsekvenspedagogikken handler jo om det sosiale. Mens det faglige skal jo også ha plass. Så det her går litt hånd i hanske. 

Elin: 
Jeg har bare lyst til å si, eller dele en refleksjon som jeg gjør meg når du snakker nå. Fordi dere nevner en del sosiale ferdigheter som elevene ... Eller som dere jobber med elevene rundt. Og det jeg hører som er litt unikt for konsekvenspedagogikken, det er at man ser på det som ferdigheter som er på en måte under utvikling. Og noe av det elevene skal lære. Det er ikke sånn at dere forventer at de tingene er på plass fra før, og dermed må på en måte gi en straff når eleven ikke greier å følge den sosiale ferdigheten sånn som dere har tenkt den. Så hvis en elev ikke er troverdig, for eksempel, så ... Tenker dere at der kom det en situasjon? Den tar vi tak i og veileder på, istedenfor å fortelle eleven at nå gjorde du feil. Det får den og den konsekvensen for deg, at du på en måte brøt med prinsippet. Så det er en tanke om at elevene er underveis i å lære dette, som ligger til grunn, hører jeg, da? 

Gro: 
Mange ganger vil det nok kanskje i andre miljøer se på det som negativt. Og vi tenker litt sånn ... Yes! En ny læringssituasjon. En ny mulighet. Altså, vi andre trenger jo hvor mange erfaringer da, for å skjønne at jeg må gjøre noe annerledes. Dette er jo unge mennesker med sine begrensninger. 

Hvis jeg trenger fem muligheter, hvor mange trenger Ola da? Hvor mange erfaringer trenger han? 20, 50, 100? La dem få dem! 

Heidi: 
Og det har vi jo sett òg, at når du får muligheten, kanskje etter 20. gang, så kommer læringa. Da skjer det. Men vi må jo være kjempemodige. Noen ganger så kan jo elever som går tredjeåret, plutselig blomstre, ikke sant? Og det er så viktig at vi ikke gir dem opp, da. For noen ganger så tenker man jo det at åh, dette blir vanskelig. Men vi må alltid ha troa og håpet, for til slutt skjer det diskontinuiteten, og da kommer læringa. 

Gro: 
Og det viktigste er, det skal ikke føles som en straff. Da har vi ikke gjort jobben vår. 

Heidi: 
Et godt eksempel er en elev vi har hatt på tilrettelagt for stor gruppe. Som er kjempesterk teoretisk. Han er helt rå i matte, han er kjempeflink i samfunnsfag. Mye bedre enn meg på mange ting. Så skal han ut i YFF i praksis, og så mister han jobben. Hvorfor mister han jobben? Jo, han klarer ikke å legge fra seg telefonen. Han kommer for sent. Han tar ikke imot beskjedene fra sjefen sin. 

Så det er vel tre ganger han nå har mista jobben. Og hadde jo vi starta å jobbe med dette her litt før, så tror jeg han ville hatt et mye bedre utbytte i dag. Det er jeg ganske sikker på. Så dette her tar tid. Å få til dette på ett år nå, det blir jo kjempevanskelig. Så vi har jo lært kjempemye det siste halvannet året som man faktisk vet at dette her må vi bare bygge på, dette her må vi jobbe kjempehardt med. Derfor er det så viktig at den sosiale og faglige læringa går hånd i hånd. 

Mari: 
Kan dere fortelle litt om hvordan dere har endra måten dere jobber på nå i forhold til før med tanke på det faglige og det sosiale? Møter dere elevene på en annen måte nå når dere begynner hos dere før? 

Heidi:  
Der har det jo skjedd en god del endringer etter at vi har begynt med dette prosjektet. Og det er jo sakkyndig vurdering som på en måte før var vårt utgangspunkt i møtet med eleven. Vi leste den og satset opp en formening og begynte å planlegge ut fra den. Før hadde vi ofte kanskje mer tradisjonell spes.ped-undervisning. Vi satt mye én-til-én i et klasserom. Og i den sakkyndige vurderinga sto det ofte faglige mål som vi begynte å følge. Så i dag så har vi jo ... Så er det jo fortsatt sakkyndig vurdering som er vårt utgangspunkt. Men vi tenker mye mer på hvordan eleven framstår i møte med oss. Vi bruker jo kjempelang tid. Vi er jo ikke ferdig med å skrive i IOP-en før i slutten av august, er det ikke det, Gro? 

Gro: 
1.10 er fristen. 

Heidi: 
Ja, 1.10, mener jeg. Der òg endrer vi oss hele tiden. Før var vi kanskje mer satt. Men nå er vi mer opptatt av å bli kjent med hvem er eleven? Hva er det den trenger? Så papirene blir kanskje ikke så viktige lenger? Er du enig i det, Gro? 

Gro:  
Jeg er enig i det. Og så kan du si, det faglige er jo et veldig fint utgangspunkt. Hvem er eleven faglig? Men hvordan skal vi da tilrettelegge sånn at vi også får tilført den sosiale inn i hverdagen? Og vi har jo også ... Vi er jo salg/service. Så vi har jo litt sånn kjøkken, vi produserer til julemarked. Vi har jobba med at elevene skal føle seg nødvendige. Og at vi skal legge til rette for de der a-ha-opplevelsene. Yes, der fikk jeg noe jeg ikke fikk til forrige gang. For vi som lærere føler oss jo viktige. Men hvem er egentlig de viktige andre? Kanskje det er han som sitter ved siden av han lærer best av? Vi legger litt mer til rette for at man kan lære i fellesskap med andre. Ikke én til én. 

Heidi: 
Og der er det skjedd veldig store forandringer. For nå vektlegger vi jo faktisk opplæringa i et fellesskap mellom elevene. Mange timer nå så sitter vi jo ... Vi er åtte elever på avdelingen nå. Og der har vi jo elever som ikke har språk. Noen elever har veldig godt språk. Det er veldig faglig forskjell på elevene. Men vi har jo flere timer som alle sitter rundt bordet og jobber sammen.  

Gro: 
Noen er jo kjemperå på å lese, skrive og språk. Noen har dyskalukuli, andre har dysleksi, er rågode på matte. Og du finner ut at sammen er de gode! Det er bra. 

Heidi: 
Noen ganger er de faktisk de svakeste elevene faglig som viser den beste ferdigheten i timen. Når vi har mye praktisk arbeid. Og det er jo kjempemestring. At de ser at de kan sitte med hele gruppa og føle mestring. Og føle at de har vært noe. For hvis det stopper opp hos dem, så går jo ikke oppgaven videre. For man er så avhengig av hverandre hele tiden. Og det vokser jo elevene veldig fælt på. 

Gro: 
Ja, å få respekt både for seg sjøl at man sitter i det, respekt for andre som de ellers kanskje ville sett ned på. Vi er avhengig av henne for å få gjort den jobben. For hun er så god til å vaske de formene og få det ferdig. Og den trenger jeg. Og hun er så god på det, jeg får det ikke til. 

Heidi:  
Elevene spør jo mer hverandre enn de kommer og spør oss ansatte. 

Gro:  
Vår største utfordring som medarbeidere har vært å klare å jobbe litt med henda på ryggen. Og se hva som skjer. Det er utfordrende, altså. For vi er vant til å lage vei, og at alt skal være mestring, mestring, mestring. Rent faglig, kanskje. Men sosialt må du få tilbakemeldinger fra andre. Skal du få brukt det og lært noe. Og det er ikke kanskje vi som er så viktige. Det er den som sitter ved siden av. 

Heidi: 
Tilbakemeldinger fra elevene til andre elever tar de mye mer tak i. Og betyr mer for dem enn våre tilbakemeldinger noen ganger. 

Gro: 
Vi har alltid hatt de med på IOP-en og på mål, men nå har vi også mye mer fokus på det sosiale. Og snakker om det og viser. Vi har litt rollespill vi også, så vi kan dumme oss litt ut. Det kan også være greit, det. Og vise ulike måter. Noen ganger så må det være litt konkret, for at de ser og forstår hva er det som skjer. Og hva gjør det med meg når ... Hvorfor reagerer jeg som jeg gjør, og hva kan jeg gjøre isteden? Sånn at de også er med mye mer på de sosiale måla. De opplever mer mestring, og vi har mye mer samarbeid. 

Elin:  
Jeg fikk lyst til å kommentere litt det begrepet 'henda på ryggen'. For det fascinerte meg veldig når dere snakket om det sist, at egentlig så ser jeg for meg at det er en del ting som dere kanskje tidligere ville planlagt hvordan dere skulle hjelpe elevene å lære. Det overlater dere nå liksom til kanskje litt tilfeldighetene. Og så må dere, når en situasjon oppstår, improvisere en type veiledning på akkurat den situasjonen. Fordi dere har erfart at da er elevene mer mottakelige for læring. Fordi de står akkurat nå i den situasjonen og lurer litt på hvordan de skal gå videre. 

Så det er jo en slags kompetanse, det også. Og stole på at jeg greier å improvisere. Jeg trenger ikke å planlegge alt på forhånd som lærer. Jeg kan sette i gang en aktivitet, tre litt tilbake, se hva som skjer, og så gå inn når en situasjon oppstår som man ikke har planlagt for. 

Gro: 
Og hele poenget da blir jo hvem er eleven i situasjonen? Hvem er eleven akkurat nå? 

Hvilke valgmuligheter ser eleven? Hvordan kan jeg prøve å støtte og veilede videre? Og det kan man ikke få planlagt. Og det krever jo også at vi som medarbeidere har flere pedagogiske diskusjoner, tenker jeg. Og da sier jeg pedagogiske fordi det går på det sosiale. For vi har jo også de didaktiske. 

Hvordan skal vi tilrettelegge og gjennomføre undervisninga? Men det får ofte innflytelse fra den sosiale delen. 

Heidi: 
Og vi hører jo ofte at ... 'Å, jeg liker ikke å være med han, så jeg vil ikke være med han'. Og før så skilte vi mer elevene fra hverandre òg. 'Ok, men disse to samarbeider ikke så godt, så dem må vi sette fra hverandre.' Men i dag setter vi dem sammen for å nettopp få disse læringssituasjonene. Og før så tenkte vi at var det kanskje skummelt når vi fikk de situasjonene, men i dag så blir vi glad for dem. Ikke sant. Og de situasjonene som oppstår der, dem tar jo også vi med oss som pedagogiske diskusjoner på møtene våre. Så det blir jo både læring for elevene og for oss som gruppe, på tilrettelagt. 

Gro: 
Og så er det klart når vi har en konsekvenspedagogisk referanseramme, men vi jobber jo ikke likt. Men det er jo disse handlingsbegrepene som blir tatt tak i. De veit omtrent etter hvert når det er det de tror helt feil er, hva er det andre ikke syns er greit. Og det er jo det man skal lære. Hva kan man gjøre isteden? Så det handler jo ikke om at vi alle skal gjøre likt, for vi har ikke regler. 

Vi kan godt si vi har nei til vold, rus og kriminalitet, som man har ved de fleste skoler. Og selvfølgelig, er det noe vold, så tar vi tak i det. Det skjer jo aldri. Men allikevel ta sjansen på at det kan bli litt hissig stemning, da. 

Heidi: 
Elevene sitter jo igjen med mye, de òg. De føler mer elevmedvirkning. De er med og utarbeider sine egne mål, som du snakka om i stad. De føler mer mestring. Det er bedre samarbeid mellom alle. Det får mer forutsigbarhet for elevene når vi er flere som jobber likt. At vi har den felles grunnstammen. Elevene får mer handlingsrom og valgmuligheter. Det er de kjempeglade for. At de nå får lov til å gå ut og gjøre litt som de vil innenfor visse grenser. Og vi får flere konflikter som fører til gode læringssituasjoner. Det er det vi sitter igjen med, som vi har fått tilbakemeldinger på. 

Elin: Det som er litt ekstra spennende med dette, er jo at det utviklingsarbeidet som dere har jobbet med på tilrettelagt avdeling, det er noe som etter hvert også resten av skolen har blitt nysgjerrige på. Fått vite mer om, og på en måte brukt elementer inn i sitt arbeid i det som handler om dette forsøket med å fjerne karakterer i orden og oppførsel. Jeg tenker at dere har jo opparbeidet dere etter hvert en kompetanse til å kunne veilede på sosiale ferdigheter. Som er veldig overførbart til den ordinære skolen når den ordinære skolen ikke lenger kan sette anmerkninger. Da er det det naturlige alternativet å veilede elevene på sin oppførsel og sin orden. Så det skal vi snakke mer om, men det får da lytterne høre i den andre episoden av denne lille podkastserien.