Du lytter til Sellpodden, en podkast fra Senter for livslang læring. 

Elin: 
Hei, og velkommen til Sellpodden. Vi som er vertskap for denne podkastepisoden, heter Elin Bræin og Mari Indregard. Vi jobber ved Senter for livslang læring ved det som nå heter Universitetet i Innlandet. Og i dag har vi med oss noen spennende gjester. Akkurat nå så sitter vi her sammen med rektor på Rælingen videregående. Vil du si navnet ditt? 

Mari T: 
Jeg heter Mari Tønsberg. 

Elin:  
Ja, og vi skal straks få høre mer fra deg, men for lytternes del vil vi si at vi spiller inn denne episoden for å dele erfaringer vi har gjort så langt med skoler som deltar i et forsøk med å fjerne karakter i orden og oppførsel. Og vi tenker at episoden er relevant for skoler som deltar i forsøket, men også for alle skoler som jobber med relasjoner og sosial kompetanse, og det håper vi jo at gjelder alle skoler i Norge. Vi har med oss elevperspektivet, vi har med oss lærerperspektivet og rektorperspektivet. Så vi ser egentlig for oss en bred målgruppe for denne podkastepisoden. 

Mari, kan ikke du starte med å fortelle lytterne om forsøket? 

Mari I: 
Jo, det kan jeg gjøre. Og formålet med vurdering i orden og oppførsel er jo å fremme sosial læring, bidra til et trygt skolemiljø og gi informasjon om oppførselen til elevene. 

Så elever får standpunktkarakterer i orden og oppførsel ved avslutta ungdomsskole og videregående, som blir stående sammen med alle fagkarakterene på vitnemålet til elevene. Vurderinga baseres på skolens lokale ordensreglement. Det kan variere fra skole til skole eller fra kommune til kommune. 

Fra skoleåret 2023–2024 deltar ca. 80 skoler fra hele landet i et treårig forsøk med vurdering uten karakter i orden og oppførsel. Målet er å samle kunnskap og utforske alternative vurderingsmetoder. Elevene skal fortsatt få veiledning fra lærerne sine underveis i skoleløpet, og deltakerskolene skal utvikle nye metoder for tilbakemelding. NIFU skal, på oppdrag fra UDIR, evaluere forsøket, og sluttrapporten kommer våren 2027. Den er vi veldig spent på, for kanskje kan dette bli et alternativ til dagens ordning med karakter? Elin, kan ikke du si litt om hva vi har gjort så langt? 

Elin: 
Jo, det kan jeg gjerne gjøre. 

De fem skolene fra det som tidligere het Viken fylkeskommune, som nå heter Akershus, Østfold og Buskerud fylkeskommuner, det er Rælingen, som vi er på nå, og så er det Kjeller, Skedsmo, Åssiden og Halden videregående skole. Og i forbindelse med at de skulle sette i gang med dette, så ønsket de å få litt bistand. Så vi ble enige med skoleeier om å opprette et nettverk for de fem skolene. Et nettverk som besto av både lærere og ledere. 

Og vi har så langt gjennomført to eller tre samlinger hvert semester. Som oftest digitalt, men vi har også hatt en fysisk samling. Og på disse samlingene hadde vi den første perioden mest fokus på å forstå forsøket, hva det innebærer, ikke innebærer, hvilke paragrafer fra vurderingsforskriften som gjelder og ikke gjelder, og hvilke formaliteter skolene måtte ha på plass. Sånn at forsøket ville oppleves som ryddig og trygt for elevene som deltar, for foreldrene deres eller foresatte, og også for bedrifter som skal ta imot lærlinger. 

Men vi har også jobbet mye med å reflektere sammen og dele erfaringer med hva vi skal erstatte anmerkninger og karakterer i orden og oppførsel med. For forsøket innebærer ikke et ferdig beskrevet alternativ, det er mer sånn at skolene skal utvikle praksiser som kan erstatte anmerkninger og karakter i orden og oppførsel. 

Det som, litt sånn enkelt sagt, vi har jobbet med da, er hvordan vi kan hjelpe elever til å utvikle sin sosiale kompetanse, i tråd med overordna del, kapittel 2.1 om sosial læring og utvikling. Og da er det spesielt læringsdialoger mellom lærer og elev knytta til dette som har pekt seg ut som et område som skolene har ønsket å utvikle. Og i dag så skal vi få høre mer om hvordan det har foregått på Rælingen videregående. De skal få lov til nå å dele erfaringer som de har gjort seg så langt, når vi er egentlig midtveis i forsøket. Så da tror jeg jeg har lyst til å sette ordet over til deg, Mari, og så kan du fortelle litt om hva dere har gjort så langt, og kanskje starte med hvorfor dere i det hele tatt valgte å være en av skolene som er med på forsøket. 

Mari T: 
Ja, takk for det. 

Det er en fin anledning, det, til å snakke om sosial læring i praksis. Og da vil jeg gjerne ta utgangspunkt i sosial læring. Hva er det egentlig? 

Nå snakka jo i den forrige episoden lærerne Gro og Heidi om det pedagogiske ansvar i sosial læring. Og sånn som det har vært nå, så har jo karakterene i Orden og oppførsel gjerne vært basert på antall anmerkninger, og da er det kanskje den eleven som ikke lager noe bråk, så får den gode karakteren uten å ha gjort noe særlig annet enn det. 

Og det er jo ikke det man tenker at sosial læring er, og da vil jeg gjerne ta utgangspunkt i Utdanningsdirektoratets definisjon av hva sosial læring er, og det er jo gjerne de fem kjerneferdighetene empati, samarbeid, selvhevdelse, selvkontroll og ansvar. Der ligger den sosiale læringen, og hvis vi tenker på vår skoles system for hvordan vi skal erstatte karakterene, og men fremdeles vurdere elevene, så har vi tatt utgangspunkt i hvilke situasjoner som elevene før fikk anmerkninger. 

Og det handler om forsentkomminger, at man ikke følger regler for vanlig god oppførsel, at man ikke bidrar aktivt i timene, og at man kanskje ikke har med seg nødvendig utstyr osv. Og de situasjonene kan knyttes til alle de fem kjerneferdighetene. Og da har vi utviklet et vurderingsskjema, hvor elevene blir bedt om å vurdere seg sjøl. 

Og etter den egenvurderingen som elevene får anledning til å gjøre, så skal lærer tilbakemelde på det, og det er prinsippet for vurderingen. 

Samtidig så er det jo knyttet forventninger til elevene, som de får vite, og det er de vises på det samme vurderingsskjemaet, altså det er verktøyet vårt for vurderingen, både underveis og til slutt, og det er jo sånn at sosial læring, det må også ses i prosess, sånn som den faglige læringen, og knyttes til den faglige læringen. Og da er det jo gjerne samtalene som skal tas når, ut fra situasjoner som gir mulighetene til læringspunkter, hvor pedagogen skal ta de samtalene, og det er det som er utgangspunktet vårt for sosial læring. 

Elin: 
Og nå har vi fått inn to nye gjester i podkaststudioet vårt, kan ikke du begynne å si hvem du er? 

Avan: 
Jo, jeg heter Avan, jeg går da siste året her på Rælingen, og er med på denne podkasten her. 

Elin: 
Bra. Og du er? 

Emilie: 
Jeg heter Emilie. Jeg er lærer her på Rælingen videregående. Jeg underviser i norsk og historie. 

Elin:  
Ja. Er du læreren til Avan? 

Emilie:  
Nei, jeg er faktisk ikke det. Nei. Jeg tror jeg har vært vikar én gang inne hos dere. 

Avan: 
Det har hun. 

Elin: 
Ja. Hvor er det du er elev? Er det på studiespes, eller? 

Avan: 
Ja. Det er på studiespes. 

Elin: 
Og dere er jo her for å fortelle litt om hvordan dere jobber og har erfart å være med på dette forsøket med å fjerne karakterer i orden og oppførsel. Jeg lurer på om vi skal begynne med deg, Avan. Hva er det du har erfart så langt? 

Avan: 
Det jeg kanskje har erfart mest, er at vi har fått bedre relasjon til lærere etter at vi har starta med det prosjektet her, med tanke på anmerkninger. 

Fordi at når man først får en anmerkning, så skaper man en litt dårlig relasjon mellom eleven og læreren, med tanke på at det kanskje kan bli en liten konflikt ut av det, eller at man mener at det er urettferdig også å starter man å diskutere med læreren. 

Men etter at vi har slutta med det, så har det jo vært mindre diskusjoner og vært mer fredelig mellom elever og lærere, og det har bare blitt en så mye bedre relasjon, så jeg tror jeg er veldig takknemlig for at vi har fått fjerna det enn så lenge, med tanke på sosialt sett, både i klassen, men også her på skolemiljøet. 

Elin: 
Ja, så du var elev her mens det var et system med anmerkninger, og så har du liksom opplevd forskjellen ... Ble det bedre med én gang, eller var det etter hvert? 

Avan: 
Jeg gikk ikke her de to første årene. Da gikk jeg på en annen skole, og der var det veldig, veldig strengt med anmerkninger. Men når jeg har bytta hit, så tenker jeg bare ... Altså, jeg skulle ønske jeg bytta mye tidligere. Det har vært så fredelig sosialt sett. 

Miljøet her er så bra, og vi har så bra ... Altså, vi og lærerne har et så fint miljø sammen. Og i hvert fall klassevis. Så, veldig takknemlig. 

Mari: 
Dette synes jeg er veldig interessant å høre, Avan, for noen vil jo kanskje tenke at det å fjerne anmerkninger er det samme som en slags frihet til å bryte alle regler. Er det ikke sånn? 

Avan:  
Nei, det er ikke sånn. Altså. Her på Rælingen så er det jo sånn at selv om vi har fjerna anmerkninger, så følger lærerne opp. Og da er det sånn at lærerne skriver opp at for eksempel vi har kommet for sent, la oss si tre ganger. Og så etter tredje gangen så tar læreren prat med oss og prøver å finne ut av, ok, hva er problemet her, og hvordan kan vi løse det. 

Så ikke bare det at det er mye frihet her, selvfølgelig er vi jo veldig takknemlige for friheten vi har her, men det skaper også en fin relasjon til å følge opp elever, med tanke på at kanskje noen ikke har det så særlig bra, kanskje det har vært sånn at de som har mest anmerkninger, er de som sliter litt, og da finner man det ut lettere, med tanke på at man får følge en enkeltelev opp. 

Mari: 
Og Emilie, du som er lærer her, det må jo være musikk i dine ører å høre Avan fortelle om de gode relasjonene mellom lærerne og elevene her. Kan du si litt om hvordan dere har jobba med det her? Jeg har forstått det sånn at det er ei prosjektgruppe på skolen. Sitter du i den prosjektgruppa, og kan du eventuelt si litt om det, hvordan dere har jobba? 

Emilie:  
Ja, vi har ei prosjektgruppe her på skolen, og jeg er leder i den prosjektgruppa. Det tok litt tid før vi liksom fikk satt ned en prosjektgruppe med ulike lærere. I begynnelsen, da vi liksom fjerna anmerkningene, så var det veldig mange lærere som opplevde at mange elever tenkte at nå er det frihet, eller fri flyt. 

Så begynte vi jo litt med dette samtaleskjemaet. Der elevene skulle vurdere seg sjøl først, og så i samtale med kontaktlærer etterpå, og så snakke litt om hva man kan jobbe videre med når det gjelder sosial læring. 

Og så prøvde vi ut det her med å ... Det vi opplevde da, var at veldig mange kom for seint, ikke mer enn tidligere. Og det var litt frustrerende for mange lærere. Så vi prøvde noe nytt, ved å liksom stenge dørene, og så skulle elevene banke på, banke på dørene, og så skulle læreren slippe dem inn, når det liksom var tid for det, da. Og det har vært litt sånn, ja, blanda rundt hvordan det har gått. 

Noen lærere sier at elevene har kommet mer tidsnok, og noen lærer sier at man merker ikke egentlig noen forskjell. Ulempen med disse stengte dørene er jo liksom at de som kanskje vanligvis ikke kommer for seint, ender jo med å stå utafor sammen med de som bruker å komme for seint. Og at veldig mange, eller flere, også opplevde at det kanskje kunne oppleves som en straff å måtte stå utafor. 

Men jeg er jo òg veldig positiv til å fjerne anmerkninger, fordi jeg tror ikke at elevene lærer så mye av et kryss, men denne samtalen om hvorfor det er viktig å komme tidsnok, er mye viktigere, ja. 

Mari: 
Og sånn som Avan var inne på det her med lærere-elev-relasjonen. Og det er jo nettopp nå at UDIR ønsker at dette forsøket skal gi mer kunnskap om lærere-rev-relasjonen. Og nå har jo Avan sagt, og jeg har hørt deg snakke om tidligere også, at dere jobber systematisk med de sosiale ferdighetene, og at det her får et positivt utslag i lærer/elev-relasjonen. 

Kan du utdype det litt fra lærerperspektivet også, nå har vi jo hørt Avan snakke om det fra elevperspektivet? Merker dere noe til det? At relasjonen blir bedre? 

Emilie: 
Ja, absolutt. Men nå har ikke jeg heller vært en lærer som har satt mye anmerkninger tidligere heller, da. Men vi hører jo at flere lærere sier at det blir en mye mer positiv relasjon, da. 

Elin: Hva er det som har skjedd med deg, da, hvis du var en lærer som ikke egentlig drev så mye med anmerkninger, og drev mye med samtaler med elever fra før? Har det forandret seg noe i deg? 

Emilie:  
Ja, absolutt. For først så tenkte jeg at dette prosjektet var egentlig for de som satte masse anmerkninger, måtte på en måte skjønne at det å sette anmerkninger hjelper egentlig ikke så mye på den sosiale læringa. Men så når vi jobba mer med det her, så skjønte jeg jo at prosjektet er jo for meg òg, fordi at jeg har òg vært en lærer som har gitt veldig mange nye sjanser. Og dette som jeg sier nå, er jo ikke revolusjonerende. Det er jo mange som jobber sånn her, men det var litt nytt for meg da. 

At lærer egentlig elevene noe av å få veldig mange nye sjanser? Sånn når vi tenker på sosial læring, så ... I arbeidslivet seinere så vil man jo ikke alltid få nye sjanser hvis man ikke kan levere de første gangene, sant. 

Men med ny vurderingsforskrift da, som kan hjelpe oss mye mer nå, så hvis for eksempel en elev ikke kommer på vurdering, formell vurdering, så er ikke det sånn at eleven må få en ny sjanse på det, fordi at vi kan vurdere alt som skjer inne i klasserommet hele tida. Så jeg skjønte vel egentlig at det prosjektet var viktig for meg òg, med tanke på den sosiale læringa. 

Sosial læring er utrolig viktig, og veldig mange lærere tenker at det er bare det faglige vi skal ta for oss. Men vi har et veldig stort ansvar når det gjelder å lære dem det sosiale òg, for de skal ut i arbeidslivet, de skal studere, veldig mange av dem. Og da er det nok med at det er her på skolen de møter nye sosiale situasjoner. Som de kanskje ikke har vært borti før. 

Og så føler jeg òg at jeg har fått litt mer sånn ... Jeg tør å stå litt mer i situasjoner. I form av at ... Ja, ok, kanskje undervisninga gikk skikkelig dårlig, da. Men igjen, hvis det er noen som for eksempel ikke kan samarbeide, det blir bare prating. Så tidligere har jeg kanskje vært sånn at dere kan ikke samarbeide, dere må jobbe med noen andre eller individuelt. Men nå ser jeg det jo på heller som en god situasjon for å lære noe sosialt, i form av at hvordan skal vi veilede de til å kunne samarbeide med folk som de vanligvis kanskje ikke kan samarbeide med. 

Så det synes jeg har vært litt kult, å liksom tørre å stå litt mer i situasjoner, da, for ja, kanskje det var faglig sett en dårlig time, men kanskje det var sosialt læringsmessig sett en god time. 

Elin:  
Jeg må få lov å skyte inn her at det du snakker om nå, det høres veldig gjenkjennelig ut for oss, fordi vi har også snakket med lærere fra tilrettelagt avdeling i dag. Og i denne lille podkastserien så har vi laget nå to episoder. 

Og for lyttere som blir nysgjerrige på å høre mer om det du snakker om nå, Emilie, så har jeg lyst til å anbefale den andre episoden, da, som handler om hvordan man har jobbet med sosial læring på tilrettelagt, hvor de trekker fram akkurat det som du er inne på med å tørre å la situasjoner oppstå, stå i de og bruke de som muligheter for å trene elevenes sosiale ferdigheter, istedenfor å planlegge for å prøve å unngå de situasjonene. Så det er et veldig, veldig spennende perspektiv, som er morsomt at går igjen, både på tilrettelagt avdeling og skolen for øvrig, da. 

Men jeg ble litt nysgjerrig, Avan. Når Emilie snakker om dette med å jobbe med å utvikle elevenes sosiale ferdigheter, tenker du at du har lært noe om dine egne sosiale ferdigheter gjennom samtaler med lærerne dine, eller bruk av dette skjemaet som rektor fortalte om i stad? 

Avan:  
Altså, jeg vil heller si at vi har blitt bedre på å bli kjent med hverandre, med tanke på at en lærer må jo kunne kjenne sin egen elev og vite hvordan eleven gjør det i timene hennes for å liksom til slutt sette en karakter, med tanke på standpunkt, for eksempel. 

Men ikke bare det, men også vi, sånn at vi kjenner til en lærer og vet hvordan ... Ok, hva er det læreren forventer? Hvordan er det hun jobber? Kanskje det er noe forskjell mellom oss? Og kanskje jeg burde tilrettelegge meg for undervisningen til den læreren her? 

Men samtidig så er det jo sånn at aktiviteter i timen og alt det her er noe man kanskje lærer ved å prate med læreren om det, hvis det gir mening? 

Emilie:  
Ja, nei, for å skyte litt inn på det du sa om den podkasten som du anbefalte, podkastepisoden, det her med at man prøver å skape situasjoner der det kan oppstå sosial læring, er viktig, og ikke tenke hvordan man skal prøve å unngå dem, og jeg tror kanskje det her med anmerkning kan være, liksom, en måte å unngå de sosiale, liksom, situasjonene der du faktisk kan lære noe, fordi hvis elevene får en anmerkning for å komme for seint. Det setter ikke i gang noen prosess i dem om at de skal komme tidsnok, fordi det er viktig for dem.  

Det setter heller en sånn … Eller som en lukka dør, da. Du vet du må komme tidsnok, for ellers møter du en lukka dør. Jeg tror egentlig at elevene kommer mer tidsnok for å please læreren, på en måte. Men ikke fordi de skjønner selv at det er viktig for dem, da. Men at vi kanskje i større grad som lærere og elever må jobbe mer med prosjektet vårt, eller liksom hva er prosjektet vårt med utdanning, hva er holdninga vår til utdanning? 

Hvis man har et mål om å få gode karakterer, så er det viktig å komme tidsnok. Og hvis man ofte kommer for seint, så er ikke det i tråd med prosjektet. Så det tenker jeg litt med anmerkning at man ... Jeg tror man liksom ... Rett og slett, man skaper ikke en sosial læringssituasjon av det. Man er heller litt sånn føre var og stopper det, før det egentlig lar det få skje, da. 

Mari:  
Jeg blir litt nysgjerrig på hvordan dere har jobba med dette i profesjonsfellesskapet. Og så har dere jo disse kjerneferdighetene som er empati, samarbeid, selvhendelse, selvkontroll og ansvarlighet, som kommer til syne i dette skjemaet for hvordan man skal følge opp denne læringsdialogen med elevene. 

Men hvordan har dere jobba med disse kjerneferdighetene og disse felles verdiene og normene i profesjonsfellesskapet? 

Emilie: 
Vi må absolutt jobbe mer med det, for vi merker jo, eller vi hører jo òg, at det finnes jo lærere som, og det gjelder ikke bare her, det vet vi gjelder overalt, lærere som aktivt straffer elevene, for eksempel slipper inn for sent, sånn at man får fravær, eller sett anmerkning, fordi det skal være en sanksjon, da, så vi må absolutt jobbe mer med det i vårt profesjonsfellesskap. 

Vi må jobbe mye mer med holdningene til lærerne og liksom et felles menneskesyn, eller elevsyn, da. Vi må liksom ha trua på at eleven vil, og det opplever vi òg i samtaler med elevene, at ... Når vi forklarer noe, liksom hvorfor man burde tenke annerledes eller oppfordre dem til å velge annerledes, så er jo elevene med på det, og det må vi aldri glemme. Vi må ikke forhåndsdømme elevene og tenke at det hjelper ikke, for det gjør det jo. 

Men ja, hvordan vi har jobba med de ulike kjerneferdighetene, egentlig vil jeg bare si at vi må jobbe mer med det, rett og slett, og det er ikke sånn at de som hører denne podkasten må tro at alt er perfekt og at vi mestrer alt her på Rælingen videregående, vi har absolutt en lang vei å gå. Så vi må virkelig jobbe mer med prosjektet, liksom, blant lærerne. Fordi jeg tror kanskje at arbeidsgruppa har en litt mer sånn sterkere tilknytning til det enn de andre lærerne har. Men jeg veit at det er mange som er positive til prosjektet, og så er det mange som er negative til det. Fordi man savner den sanksjonsmuligheten, da. 

Elin: 
Det som jeg syns jeg hører når du forteller, det er at prosjektgruppa på en måte ikke har knekt koden helt ennå, men at dere jobber med å prøve ut ting, se hvordan det går, kanskje prøve ut andre ting, justere litt på det dere prøvde ut, at dere er i en fase nå hvor dere driver egentlig med det som er utviklingsarbeid, da, å teste ut noe, skaffe dere noen erfaringer, og så bruke de erfaringene til å finne ut hvordan dere skal gå videre …  

Du sa noe om i starten, at det var en del lærere som var negative til at de ikke kunne sette anmerkninger. Tenker du, har det skjedd noe holdningsmessig allerede, eller er dere liksom et splitta personale, hvordan har det vært noe utvikling til nå, da, i det med holdningene til egentlig forsøk eller til det å ikke sette karakter i orden og oppførsel? 

Emilie: 
Så svaret til det er litt sånn begge deler, at ja, vi er nok litt splitta, og ... Men samtidig så ser vi jo også at folk begynner å bli litt mer positive. Men der har vi, som du sier, vi som arbeidsgruppe, det vi liksom valgte å teste ut nå, da, var jo disse stengte dørene, fordi vi måtte bare teste noe. 

Og der har jo vi vært i dialog med elevrådet. Liksom, hva tenker dere nå, liksom? Hva er deres tilbakemeldinger på det her? Men ja, vi er nok fortsatt litt splitta, men jeg ser likevel at folk begynner å bli mer positive. Og jeg hører jo òg at flere får en bedre relasjon. Men vi må fortsatt jobbe masse med relasjonen. Det kommer ikke gratis. 

Elin: 
Nei. Hvordan er det med elevene, Avan, snakker du på vegne av mange, tenker du, eller er elevene liksom også litt delte på om de synes det er bra at anmerkningssystemet er fjernet og erstattet med samtaler? 

Avan: 
Nei, jeg vil … Altså, jeg tror jeg snakker på vegne av de fleste på Rælingen. Fordi vi elever er veldig sånn at ofte så sitter vi nede i kantina, og så kan vi sitte og prate om … oi, ja, det er så urettferdig at jeg fikk en anmerkning. Men altså, i det siste så har det ikke vært noe sånt, det har ikke vært noe negativt sagt mot noen lærere eller noen anmerkninger. Man ser bare at det har blitt mye positivt her. Både som på skolen, men også når det gjelder oss elever, og hva vi prater om. 

Og vi prater jo ganske mye om at ok, det er så chill å ikke få anmerkninger nå, altså ... Du snakker med lærer, du finner ut av hva problemet er ... Du har typen bare vanlig konversasjon med læreren, hvor dere blir kjent med hverandre, og dere får liksom vite hvordan hverandre funker, for det er veldig vanskelig for en lærer å vite at ok ... Jeg vet ikke at eleven min sliter, med mindre du har en one-on-one-conversation med læreren. Og så har vi jo noen lærere som kanskje ... Det her er jo veldig nytt for noen lærere. 

Vi har jo noen lærere som har jobba som lærere ganske lenge, og har sine egne ... Altså, de kanskje ikke er så veldig fan av det her, og så har vi noen som synes det her er en mulighet til å bli bedre kjent med elever. Men vi er ganske fornøyde med å få fjerne anmerkninger. Men fordi at anmerkninger nå til dags har blitt mer som en straff. 

Altså, du blir straffa av en lærer for eksempel å ha glemt en penn eller kommet sent inn i timen fordi du, la oss si, for eksempel har snakka med en annen lærer, og så er det ikke så veldig mye konversasjon mellom lærerne, så at vi nesten aldri vet, ok, hvorfor fikk jeg den anmerkningen, og så når du prøver å forklare det, så vil de ikke høre på forklaringen din. Så vi er ganske fornøyde med å ha fjerna det. 

Mari: 
 snakker du så fint om elev-lærer-relasjonen. Det er kanskje et vanskelig spørsmål, men tror du at de gode elev-lærer-relasjonene får noen påvirkning på elev-elev-relasjonen i klasserommet og læringsmiljøet? 

Avan: 
Ja, altså, det kan jo være … altså, vi er jo ikke helt perfekte, og noen elever kan kanskje bli litt sånn, oi, hvorfor har hun så bra relasjon med læreren, og så vet man egentlig ikke at, ok, det er fordi hun sliter, og så har læreren prøvd å finne ut av det, og det er sånn at når man først klarer å åpne seg opp til en lærer, så får man mye bedre tillit til læreren, og det er jo noe man egentlig burde jobbe med, både generelt på alle videregående skoler. 

Men da tenker man at det kan kanskje bli litt sånn at noen elever tenker at oi, hun hadde veldig, veldig bra connection med læreren, og så har jeg kanskje ikke det, men så vet man ikke at ... Kanskje man sliter litt ekstra. 

Vi elever er veldig flinke til å bare dømme uten å faktisk vite, men det er jo noe man lærer, altså, vi her på Rælingen så prøver jo å forberede oss til universitetet. Da tenker jeg at vi får jo ikke på anmerkninger på universitetet, hvorfor skal vi kunne få det på videregående når vi prøver å gjøre oss klar til å gå inn i voksenlivet, gå inn i studielivet og faktisk bli en del av det. 

Elin: 
Kloke ord. 

Mari: 
Veldig. 

Her må vi slette ut noe 

Emilie: 
Jeg blir veldig glad av å høre det Avan sier, med det her at vi har fjernet anmerkninger og bedre relasjoner til, mellom lærer og elev. Jeg tenker litt på planen videre. Vi må jo fortsette å evaluere det, og være i dialog med elevrådet. For det er viktig, skikkelig, skikkelig viktig. Å være i dialog med alle elevene, alle klassene. 

Vi har jo snakka litt om å ... Ja, først må vi jo evaluere det her med dørene, og finne ut hva liksom ... Hva tenker elevene nå, og hva tenker lærerne? 

Vi har jo òg innført en slags sånn loggføring av forseintkomming, for det er liksom den vi har fokusert mest på. Men planen videre blir vel egentlig at vi skal ... Vi må få det mer systematisk, dette prosjektet, ut til alle lærerne. 

Vi tenker og tar det opp i større grad på fellesmøtene, at kanskje sånn hvert fellesmøte har vi 20 minutter til å snakke om det prosjektet, evaluere det. 

Vi har lyst til å utvikle samtaleskjemaene våre, fordi vi må i mer dialog med elevene. Og utvikle dem til å bli enda bedre. Og så liksom det her med å faktisk jobbe med holdningene, da, til lærerne og menneskesynet, elevsynet. At vi må ha trua på at elevene har lyst til å være med på det her, og være med på endringen. Fordi vi må ha trua på at de har lyst til å velge noe annet når det gjelder ulike sosiale læringssituasjoner, da. 

Elin:  
Supert. Tusen takk for at dere kom og delte erfaringer med forsøket så langt, og masse, masse lykke til med veien videre. 

Avan: 
Takk. 

Emile: 
Tusen takk. 

Elin: 
Ja, da har vi fått tilbake i podkaststudioet vårt rektor. Du har fått lov å sitte og høre på mens vi intervjuet elev og lærer. Hva tenker du etter å ha hørt dem fortelle? 

Mari T: 
Jeg synes det er kjempeinteressant å få både lærer- og elevperspektivet, og da er det veldig fint for meg å se at vi har mange flotte elever, sånn som Avan. 

Og så tenker jeg at det er viktig å presisere at det er holdningene som knyttes til skolens pedagogiske forankring, at de holdningene som ligger der, det er de som er grunnlaget for samtalene. 

Nå er det jo mye snakk om samtaler her i dag, og det er jo de som kanskje er det viktigste pedagogiske verktøyet, hvis man kan kalle det det, for å skape sosial læring og utvikling. Og det er jo sånn at skolens pedagogiske forankring handler nettopp om de sosiale ferdighetene empati, samarbeid, selvhevdelse, selvkontroll og ansvarlighet. Og hva det er i praksis, det er jo nettopp det forsøket om orden og oppførsel uten karakterer viser. 

Og det som er viktig, da, for meg som skoleleder, det er å si at arbeidet består i å skape en skolekultur hvor holdningsgrunnlaget fra den pedagogiske forankringen ligger til grunn for lærernes holdninger som vises i samtalene. Og det handler selvfølgelig om både elevsyn og læringssyn. 

Sånn at samtalen må preges av at lærer ikke fordømmer, mistenkeliggjør eller moraliserer overfor eleven, men det skal handle om en anerkjennende samtale. En samtale hvor lærer viser både respekt og tillit, men også gir eleven ansvaret for sin egen læringsprosess. 

Og man tenker at det er godt for en elev å kunne få dele ansvar med læreren i det, i den prosessen, og det var vel også det som eleven, Avan, snakket om da hun snakket om relasjonen mellom henne og lærer, lærer og klassen. 

Elin: 
Og bare for å hjelpe lytterne litt med å forstå, så dere har hatt en god stund en pedagogisk plattform på Rælingen, som blant annet inneholder disse sosiale ferdighetene. 

Og sånn sett så har dere brukt, hvis jeg har forstått det riktig, så har dere brukt på en måte det utgangspunktet som dere allerede hadde utarbeida med denne pedagogiske plattformen. Og så har arbeidet med dette forsøket på en måte gått inn i det. Og blitt sett i sammenheng. Er det riktig forstått? 

Mari T: 
Ja, det er absolutt riktig forstått. 

Denne pedagogiske forankringen har vi hatt siden 2020. Jeg tenker at nå, sånn som lærer Emilie sa, så må vi fortsette å jobbe mer med holdningsgrunnlaget i den pedagogiske forankringen vår, for at vi skal lykkes med både forsøket, og selvfølgelig for elevenes sosiale læring. 

Elin:  
Det er kanskje litt viktig at vi sier noe om den lille praten vi hadde i en pause her, om at verktøyet samtale, det er ikke nødvendigvis sånn at det automatisk skaper en bedre relasjon mellom elev og lærer, fordi det kommer jo veldig an på hvordan den samtalen er. Hva slags holdning lærer går inn i samtalen med, blir helt avgjørende for elevens opplevelse av, sånn som du sier, bli møtt med tillit, respekt, bli anerkjent, trodd, og så videre. 

Så for lyttere som tenker at ok, vi må utvikle et samtaleverktøy, og da er vi i mål, på en måte, så er jo det ... Det er bare en bitte liten del av et mye større holdningsarbeid, hører jeg deg si noe om nå. 

Mari T: 
Ja, absolutt. 

Og det er jo sånn at samtalen må bære preg av lærerens holdninger ... Og kunne være en veiledning for at eleven skal kunne velge noe annet, et annet handlingsmønster enn det man har i dag, for å nå de målene man har satt seg.