[Automatisk tekstet av Autotekst med NB Whisper. Kan inneholde feil.]

Du lytter til Sellpodden, en podkast fra Senter for livslang læring.

Bjørn

Da har jeg gleden av å ønske velkommen til en ny episode av Sellpodden. Jeg heter Bjørn O. Larsen og er prosjektleder på Sell. Og Janne, du er gjest i studio i dag her på Innlandets skolekonferanse. Så kan ikke du presentere deg for lytterne våre?

Janne

Hei, jeg heter Janne Aasebø Johnsen. Jeg er også prosjektleder på oss selv, i en liten stilling. Og resten av tida bruker jeg som rektor på sjukehusskolen på Sander.

Bjørn

Ja. Og så vet jeg at du har en bakgrunn som kommer til å påvirke samtalen vår ganske mye i dag. Både utdanning og erfaring som kan dele litt med lytterne våre på vei inn her.

Janne

Av utdanning er jeg sosialpedagog og klinisk pedagog. Og så har jeg vært forfatter og dramatiker de siste ... ja. Men jeg har en traumatisk oppvekst med omsorgssvikt, overgrep og mobbing. Og så er jo egentlig det jeg er mest opptatt av, er at når jeg ser tilbake, så er det skolen som har gjort at jeg har klart meg. Det at jeg ble behandla vanlig. Så det er det jeg problematiserer, og liker å problematisere, da.

Bjørn

For det temaet vi skal dykke innover i i dag, det er skolevegring, eller ufrivillig skolefravær.

Janne

Ja, jeg kaller det skolefravær. For det er det ordet som jeg tenker dekker det best.

For det er forskjellige grunner. Det er ikke alltid det er en vegring mot sjølve skolen, men det kan være fravær av andre grunner også. Ikke sant.

Bjørn

Så la oss holde fast i fraværsbegrepet, da.

Janne

Skolefravær.

Bjørn

Jeg vet jo at du skriver tekster som kan være med å illustrere veldig mye av det vi skal inn i nå, så jeg har lyst til å be deg om å lese noe fra forfatterskapet ditt som vi kan bruke som basis for refleksjonen vår videre.

Janne

Har du noe du vil dele med oss? Ja, jeg har masse jeg vil dele. Jeg ser tilbake på forfatterskapet, så handler det også om å sette ord på det jeg er opptatt av. Barn og unges oppvekstvilkår. Så er det ikke så lett å skjønne det når du holder på å skrive, men det er lett å skjønne det etterpå. Men jeg har en bok som jeg har skrevet som heter 'Villdyret'. Som jeg kan lese et par sider fra.

Fra begynnelsen.

Villdyret sitter i et hjørne i stua.

Hun slikker sårene sine, gråter om en klo som har blitt borte, hulker over at det gjør vondt i den ene foten.

Du er et villdyr!

roper dyrepasseren fra den andre enden av stua.

Et bråkete, utakknemlig, krevende og farlig villdyr.

Villdyret krøller seg sammen.

Gråten blir til hulking.

Hulkingen går over til ul.

Hele kroppen rister.

Dyrepasseren nærmer seg.

Villdyret freser, spytter, klorer og slår etter dyrepasseren.

Dyrepasseren hopper unna, men villdyret får tak i en flik av kjolen hennes.

Dyrepasseren river kjolen til seg.

Villdyret slipper ikke taket.

Kjolen revner.

Villdyret klamrer seg fast til et blått tøystykke.

Jeg orker ikke mer, roper dyrepasseren.

Ikke en eneste dag, ikke en eneste time, ikke en eneste sekund til.

Du får ikke lenger lov til å hyle, rasere, skade og ødelegge mer dette huset.

Dyrepasseren ser ikke at villdyr er lei seg, har dårlig samvittighet og vil ordne opp, for dyrepasseren ser en annen vei.

Bøker ligger strødd, stoler er veltet, der ute er knust, ingenting er lenger som det var før.

Før huset, da det var nytt, før de fikk barn.

Villdyret vil ordne opp, men hun vet ikke hvordan.

Ingen har lært henne det.

Det eneste de har sagt, er at hun må være snill, være høflig, være veloppdragen og oppføre seg pent.

Ingen har lært henne hvordan.

Det er begynnelsen for villdyret, det første oppslaget.

Bjørn

Når jeg lytter til deg, så tar det meg virkelig inn i å tenke på ... Profesjonenes møte med villdyret og familien og fortellinga di drar meg inn i refleksjoner over hva det er som er virksomt i møte med barna våre når det er snakk om fravær. Og jeg vet at du er veldig opptatt av det som virker og det som ikke virker.

Janne

Ordet virksomhet bruker jeg veldig mye. Fordi jeg har en del erfaring med at vi fortsetter å gjøre ting som ikke virker. Og da er det jo egentlig ikke virksomt. Og så er spørsmålet hvorfor fortsetter vi å gjøre det når det ikke virker, da. Og når det gjelder fravær, så handler jo det om at barn på en eller annen måte ikke er i barnehage og skole. Og uten at noen nødvendigvis ser på helheten rundt det. Og så kommer det masse tiltak som ikke virker.

Bjørn

I ditt eget liv har du opplevd å bli redda av skolen. Hvis jeg kobler det med det som er virksomt, så har du opplevd noen ting i ditt eget liv som har vært veldig hjelpsomt og virksomt for deg. Som du nå tar med inn i profesjonen din som rektor. Så kan ikke du dele litt mer om tankene dine?

Janne

Ja. Mitt prosjekt er jo ... Altså, når jeg begynte på skolen ... Det er hvilken som helst skole. Men dette blir jo ting sett i retroperspektiv. Jeg vet jo det. Men jeg kommer og vil bare være vanlig. Og det tror jeg jo at alle barn og unge ønsker. De ønsker å være vanlige. Og så er det et så stort begrep som det vi ønsker at det skal være. Vi må jo være med og definere det. Men de ønsker å være vanlige, og det sier vi jo. Eller det sier jo barne- og ungdomspsykiatrien også, at ungdom vil være vanlig, og så får du det ikke til. Jeg tror den store forskjellen var at det var aldri noe alternativ at jeg ikke skulle gå på skolen. Nå snakker jeg med veldig store bokstaver, jeg pleier å gjøre det når jeg snakker om det her, men nå er det akkurat sånn at det er lov å forhandle til å ikke gå på skolen. Og nå snakker jeg om psykiatri, jeg snakker ikke nødvendigvis om somatikk, for det er en helt annen ting når du har et ønske om å komme tilbake. Når det blir strev, så holder både barn og unge ... Og det kommer råd om at de ikke skal gå på skolen fordi at det er strevsomt. Mens jeg tenker at vi må gjøre skolen så bra som mulig, sånn at folk ønsker å gå der. Men samtidig så må de få hjelp med det de strever med, samtidig som omsorgsbasen må få den hjelpen de trenger. Så jeg var vanlig. Jeg var ikke det, men jeg var helt vanlig, trodde jeg. Og ble behandla vanlig òg. Men det aller viktigste var jo at noen lærte meg det jeg ikke kunne. Og sånn som tidligere i dag, så kommer jeg jo med et eksempel knytta til hygiene f.eks. På skolen hadde vi undervisningsopplegg som jeg tror handla om meg, men som vi hadde for hele klassen. Så dette er nyttig for alle å kunne noe om. Og så skjønner jeg i ettertid at de hjalp jo meg, istedenfor at det ikke ble adressert på en måte. Så jeg ble behandla vanlig. Jeg var aldri på et annet sted. Jeg var alltid sammen med andre i klasserommet. Jeg skulle lære det samme som andre, men jeg hadde jo litt lese- og skrivevansker. Ble lært andre måter å gjøre ting på. Så det er der det har kommet inn, det der med vanlig. Jeg ble behandla med vanlig, og det hjalp.

Det var liksom ingen ekstraordinære ting. Og jeg har aldri sittet på et grupperom sammen med en voksen selv om jeg hadde det vanskelig. Jeg var en del av fellesskapet og ble ivaretatt der.

Bjørn

Det høres ut som de voksne rundt deg på skolen, de tenkte at når du trengte hjelp til hygiene, så er det helt vanlig at et barn trenger hjelp med hygiene. Og så fikk du hjelp med det. Og din måte å lese på var vanlig for deg, og da hjalp de deg derfra. Uten å gjøre det til en vanske, da.

Janne

Så var det sånn at hvis ... Som jeg har sett en god del av, jeg har jobba som lærer i 30 år.

At hvis det er noen som strever med noe, så skal den ut. Og så få sånn type spesialundervisning eller spesialbehandling. Som fører til ... Opplever jeg mye skam. At du blir påført skam fordi det er noe du ikke kan, som voksne kanskje ikke har lært deg. Tenker jeg, da.

Bjørn

Det er fristende å invitere til litt mer prat om skam. For jeg liker jo veldig godt ilnærminga di til å hjelpe barn å være vanlig. Og for meg er skam også en del ... Er det helt vanlig? Ved hjelp av skam, så kan jeg reparere relasjoner. Jeg kan be om unnskyldning, jeg kan omplassere meg og jeg kan lære av å kjenne på skam. Så hvordan kan den være med inn i en normalitet? Hjelpe oss inn i normalitet?

Janne

Men hvis du blir påført skam, f.eks. at elever får beskjed om eller at du må huske på at du skal kunne ta med dette selv om boka ligger en annen plass. Da kan vi påføre dem skam uten å finne måter å reparere det på. Det å bli tatt ut for at du trenger å få vite hvordan du skal dusje eller pusse tennene, kan føre til at du føler at ja, men det skulle jeg jo ha. Og da blir ikke skammen ... Da blir ikke det hjelpsomt å ha å bli påført det. Men at du har en følelse av det, og du kan få hjelp til at ja, men det skjønner jeg, men nå skal jeg hjelpe deg med disse tingene.

Bjørn

Sånn at skam kan trekke deg ut av normalitet og ut i noe vanskelig, som er vanskelig å håndtere, men det kan også invitere deg inn. Men det kommer an på hvordan den voksne bruker det.

Janne

Og hva som skjer i rommet rundt det, tenker jeg. Men jeg har jo ... Når du jobber med fravær, så opplever jeg jo at man spør veldig sjelden hvem det gjelder, om hva det er som du tenker rundt det her. Og så kommer jo svaret 'vet ikke' ofte. Hva er det med skolen som gjør at det er vanskelig? Og så sier den 'vet ikke'. Og når noen svarer 'vet ikke', så er det veldig lett å si at ja, men da kan jeg ikke hjelpe deg. Jeg tenker at vi er nødt til å bruke ordet eller 'vet ikke'-setningen til å tenke at kan vi reflektere rundt det her sammen? 

Hva er det som har skjedd tidligere?

Hva er det du tenker? Istedenfor bare å si at hvis ikke du veit, så kan jeg ikke hjelpe deg.

Bjørn

Jeg tenker å invitere inn til et punkt som jeg som filosof er veldig opptatt av, og det er jo akkurat det med 'vet ikke'. For når den setningen kommer, så tenker jeg at rommet åpnes mot noe som er enormt mye større enn det vi vet, på forhånd. Og ved å som voksen våge å bli med inn i 'vet ikke', så får jeg mye større undersøkelseskraft og kan utvikle en mye større forståelse fra det. For det barnet jeg har … Så hvordan jobber du med Vet ikke?

Janne

Jeg prøver i utgangspunktet å ikke stille spørsmål som svaret vet ikke på. Så det blir litt runder rundt det. Men fortell om f.eks. hvilken skole du har gått på. Fortell om hva du driver med på fritida. Du ser det på dem. Hvis du er litt følsom, så ser du jo på hva de reagerer på. Og så veit vi en god del ting som vi kan snakke med dem om. Jeg tenker at det er vi som lærere som må være de som får dem tilbake i klasserommet. Og jeg tenker at de som er rundt dette laget til eller laget rundt barnet, er brobyggere inn i klasserommet. Så forstår jeg jo at noen ganger er det ålreit at noen har helsesykepleiere å snakke med.

Men jeg tenker at helsesykepleiere eller rådgivere skal snakke med en, men at samtalen etter hvert også involverer lærer og elev, ikke bare der ute. For da ligger tryggheten der, og ikke i klasserommet.

Vi må skape trygge klasserom og finne ut hvorfor det ikke er trygt nok å komme. Og hvis du har det vondt, så hvorfor i alle dager skal du gå på skolen da? Da er det jo bedre å være hjemme, ikke sant. Vi må ha et sted som gjør det bedre enn å være hjemme. Ikke med tvang, men med andre metoder, da. 

Mening og mestring.

Bjørn

Hvis vi kombinerer dette her med et toleransevindu. Jeg har forstått at du er veldig opptatt av toleransevinduet. Og det å se vet ikke, sammen med et toleransevindu ... Kan vi ikke åpne opp toleransevinduet først, så kan jeg spørre deg litt mer etterpå?

Janne

Ja. Da beveger jeg meg ut på glattisen litt, hvis jeg skal forklare det veldig enkelt. Men toleransevindu er et begrep som også har kommet inn i skolen. Men det kommer jo fra traume- og utviklingspsykologien. Men det kom seilende inn sammen med livsmestring, ikke sant. Som tema.

Og sånn jeg har forstått det, så er det sånn at når du er i toleransevinduet, så er du til stede med tanker og følelser samtidig. Og så skjer det ting som sender oss ut av toleransevinduet, enten gjennom at vi blir overaktivert, eller at vi blir underaktivert.

Og da har vi ikke kroppen helt kobla sammen, så da agerer vi på forskjellige måter. Men det er gjennom mening, eller mestring, som du utvider toleransevinduet. Så hvis du ikke mestrer, så blir det et veldig smalt vindu. Og det eksempelet jeg bruker kanskje fordi det er aktuelt nå, det er jo det med bussa i Innlandet. Hvor en god del elever syns det er vanskelig å ta buss. Og så kommer kravet om at de skal få taxi. Og så tenker jeg jo at det hjelper jo på kort sikt. For det er en løsning på et eller annet som kjennes ubehagelig.

Men på lang sikt så er det ganske trøblete å ikke kunne ta buss. Å ikke kunne flytte seg, eller at du er avhengig av noen andre for å kunne forflytte deg. Det er enkelte ting som du har bruk for å kunne i løpet av livet. Men når vi da unngår å hjelpe dem ... Det er vanskelig.

Det gjør vondt å ta buss.

Det er skremmende.

Men hvordan kan vi da som voksne hjelpe barnet til å mestre det? Og mest sannsynlig så kjenner de seg veldig mye sterkere og tøffere når de får det til. 

Bjørn

Jeg hører at du er veldig opptatt av å hjelpe barn til å mestre det vanlige. Og invitere barn inn i det som er vanlig. Og at vi voksne tar ansvar for den invitasjonen. Barn som ikke vil ta buss, eller villdyret, for å bruke fortellinga di, og så får jeg den setningen 'vet ikke', og da kjenner jeg ofte at jeg ramler ut av mitt eget toleransevindu, for da vet ikke jeg heller.

Så akkurat det momentet der er et viktig punkt i dialogene våre. For her er det mange av oss voksne praktikerne som står av, og så ender vi opp med å avlede i stedet for å bruke vettet ditt og koble sammen, da. Så hva tenker du, her Janne?

Janne

Det er jo sånn at hvis vi har barn og unge som er utafor sitt toleransevindu, så piper vi utapå med en gang sjøl òg. Fordi at det gjør noe med oss følelsesmessig når noen enten er veldig sint, eller uregulert sint, eller hvis de er veldig flate og bare ikke orker og ikke er helt utslitt. Det gjør noe med oss følelsesmessig.

Vi må først lære å koble oss på. Og egentlig kan vi det. Vi kan det veldig godt. Vi må bare bli det bevisst, tenker jeg. Jeg sier jeg snakker med store bokstaver, men det handler om å puste.

Det handler om å koble på hjernen vår.

Det handler om å observere.

Så er det jo forskjell hvis det er en krisesituasjon, da bare handler vi. Men det gjør vi veldig ofte helt riktig. Men det er i de situasjonene hvor vi faktisk har litt muligheten til å tenke litt annerledes, da.

Bjørn

Jeg har sett i noen av tekstene dine at du har skrevet at atferd er et språk. Og det språket betyr 'jeg forstår ikke, jeg mestrer ikke, du må hjelpe meg'. Så når ungen sier 'vet ikke', så er det også en invitasjon til at jeg skal begynne å fortelle om meg. For har jeg erfaringer fra mitt liv hvor jeg ikke ... vil ta buss, eller ikke vil møte opp, sånn at barnet kan få lov til å høre. Og hvordan kan jeg klare å mestre mitt toleransevindu, sånn at jeg kan begynne å fortelle fram fortellinger som vi kan reflektere videre i?

Janne

Ja, jeg bruker jo eksempler helt bevisst fra eget liv, uten at det skal bli privat. Det er helt bevisst. Men jeg har vært redd for å kjøre bil, og kan snakke om det. 

Jeg har grua meg for å gå til tannlegen.

Jeg har grua meg for å ta eksamen.

Og jeg kan fortelle om det.

Men jeg spør alltid om de vil høre hva jeg har lært. For det er jo ingen vits å påføre folk historier som de verken har bedt om eller kanskje trenger seinere. Men jeg spør om de vil høre om hva jeg har lært om det å være redd, eller hva jeg har lært om det å være ... Så jeg spør om de vil høre, og veldig ofte så vil de høre. Og hvis de ikke vil høre, så tenker jeg at da er det ikke klart for det helt ennå. Og så handler det kanskje bare om å gjøre helt vanlige ting, sånn vanlig skoleting.

Møte opp og være i klasserommet, være med å lage mat og ordne.

Bjørn

Ved å gjøre det på den måten der, så holder du ditt eget toleransevindu åpent. Men du lager heller ikke et press på barnet. Du deler. Og inviterer inn til et høyere refleksjonsnivå. For jeg er veldig opptatt av overgangen mellom ... Mellom angst og trygghet. Og for at vi skal få lagd den overgangen sammen med barna, så trenger vi voksne å ta ansvar for refleksjonene. Da blir jeg inspirert av å høre på deg og måten du bruker din egen livshistorie inn i dialogene.

Janne

Ja, jeg gjør det. Men hvorfor gjør jeg det? Jeg gjør det fordi det virker å fortelle om ting fra mitt liv, men som er helt vanlige ting. Så det er ikke det ekstraordinære nødvendigvis jeg forteller om, men jeg gjør det òg hvis elever spør.

Hvis elever spør direkte om jeg har opplevd noe av det de har opplevd, så svarer jeg ja. Hvis jeg har gjort det, selvfølgelig. Og det er ikke alltid du trenger å utdype så mye. Men erfaring ... Så skjønner de noe om at det er andre som er i samme situasjon. Det har jeg tenkt på ganske mye opp gjennom før jeg tok videreutdanning. At det var en stor debatt i Oppland da om Sinna mann skulle ut på skolene. Og så tenkte jeg at hvor skal de elevene høre om vold, hvis vi skal unngå å snakke om det på det stedet hvor de er? Og så må det være regulert, men det klarer vi. Vi klarer å regulere klassa vår, eller enkelte etterpå, eller se ting. Det klarer vi å gjøre som lærere, når vi kjenner dem. Og så åpne litteraturen, da. Det er derfor jeg bruker litteratur.

For å prøve å åpne det refleksjonsrommet.

Bjørn

Det som slår meg når jeg lytter på deg, er at du ved å snakke om det på den måten her, så gjør jo angst vanlig. Og da er det jo lettere å mestre angsten. For sånn eksistensielt så tenker jeg på frykt som et verktøy for å skape trygghet. Da trenger vi et refleksjonsrom der jeg kan få avstand til frykten min, sånn at jeg ikke blir fanget inn, men at frykten min kan bli et verktøy som jeg kan bruke til å skape min egen trygghet med.

Da kan jeg slippe meg inn på bussen fordi jeg får håndtert det som eventuelt kan bli farlig for meg. Eller forstå hva som er farlig, og hva som ikke er farlig. Her er vi ved et sånt knekkpunkt som det er viktig at vi får snakka godt om.

Janne

Du sa frykt er en invitasjon til trygghet.

Bjørn

Et verktøy, da. Hvis trygghet har en oppskrift, sier jeg, og det er en kake vi skal lage, så vil både redsel og angst være viktige ingredienser. For jeg trenger å forstå hvordan jeg kan bruke det for å komme inn i trygghet.

Janne

Men da forutsetter du at alle ønsker å ha det trygt og godt på et vis. Så hvis du reagerer følelsesmessig, så ønsker du å gjøre noe som gjør at du blir i balanse igjen etterpå.

Bjørn

Ja, ved å lese av angsten min, hva som kan komme til å bli farlig lenger fram, og redselen min, hva som er farlig nå, så kan jeg gjøre valg som gjør at jeg kan plassere meg trygt.

Janne

Ja, men du sier det med knekkpunktet. For meg blir det sånn at når noen har en følelse, en angstfølelse, som egentlig er ubegrunna frykt, så begynner vi veldig ofte ... Laget rundt å begynne å snakke om at da må vi unngå å gjøre det som er skummelt. Men tryggheten forstår vi. Du har det vanskelig, du ønsker å komme til et nytt sted i deg sjøl hvor du er trygg.

Og hvis den eneste løsninga du har, er da å være hjemme, så blir du jo hjemme, tenker jeg, da. Så det er det å hvordan lære ... For vi alle kan ... Når du har lært det, så kan du regulere angsten sjøl. Du veit at det går over. Det er en følelse akkurat nå, men den går over hvis jeg kobler på meg eller kobler på pusten min eller kobler på et eller annet. Så jeg er veldig opptatt av at vi ikke må gjøre ting som forsterker angst. Og jeg mener jo det at hvis du er redd for å ta buss, har angst for å ta buss, er bekymra for ting som skjer på buss, så hvis du da får beskjed om at da kan du få taxi, og at taxien kommer hjem til deg ...

Og at den kommer før de andre, så blir det en unnvikelse. Og da, i min forståelse av det, så øker jo angsten da. Så de rådene som er velment å funke på kort sikt, er kanskje veldig skadelige på lang sikt. Jeg sier kanskje, for ting kan jo endre seg og snu og alt sånt. Og når det gjelder fravær, så er det mye følelser involvert. Og det er veldig, veldig mye smerter i kropp involvert. Og hvis du ikke ... Veit at det er ikke så farlig, den fornemmelsen jeg har i kroppen nå.

Det går bra.

Det går over.

For noen har lært meg at det går bra, og at det går over. Så forsterkes det gjennom å unnvike ting, da.

Bjørn

Interessant. Og det her ... Jeg kjenner at dette treffer veldig spot on i forhold til den daglige samtalen om engstelse som foregår ute i barnehager og skoler. For når det har låst seg så mye at vi trenger profesjonell behandling, så skal vi jo inn i et behandlingsforløp. Så jeg hører jo at du adresserer begge. Begge leirene her, da. Fordi at det vi kan få gjort i barnehagen og skolen i vanlig hverdagssamtale om akkurat det her, det må jo være kjempeviktige investeringer. For jeg hører at du snakker med store bokstaver om å invitere barna inn i den vanlige, sunne frykten, da.

Og lære å navigere i den, for å kunne delta i livet som vanlig.

Janne

Jo lenger det går, jo større blir det jo, selvfølgelig. Så det begynner jo kanskje med at du var redd for den ene skidagen. Eller du var redd for noe som skulle skje da. Hvis vi ikke har veldig god kommunikasjon mellom omsorgsbase og skole og barnehage, så blir de tinga veldig mye større, for da blir det unnvikelse. For det kjennes sånn ut. Men er det greit å ringe læreren og si 'Vet du hva, her har jeg ei som gruer seg veldig'. Og så sier læreren ja, det. Takk for at du sier fra.

Nå skal jeg møte ... Og så legger vi opp en plan rundt det, for at det er trygt. Så det blir en trygg overgang til å komme inn i det. Det er ting vi også skal gjøre. Vi skal ha et trygt og godt skolemiljø som er inkluderende. Og da tilhører det det å være en vanlig person, en vanlig lærer, i det her.

Bjørn

Jeg har hørt deg snakke om trygghet og tydelighet i kombinasjon. Forutsigbarhet, trygghet, tydelighet. Det er sånne tre ord som jeg virkelig har merka meg når jeg har kikka på arbeidet ditt. Kan du fortelle litt mer hva du legger i det?

Janne

Hvis vi snakker om forebygging av psykiske plager og lidelser, så er det trygghet og forutsigbarhet, det som vi kan gjøre noe med. Og som vi skal gjøre noe med, men det gjelder jo egentlig alle ting. Så det hjelper som et forebyggende tiltak uansett. Og det å forstå at det er ikke spesielt trygt, de derre store happeningene som vi begynner med på begynnelsen av overganger, det kan være nok til at folk ikke kommer på skolen eller i barnehagen nesten. Fordi de trenger det vanlige først, å bli trygg i det vanlige først.

Hvis noen spør, så sier jeg ... Ha det så kjedelig. Første skoleuke i åttende klasse.

Dere bare kan helt forutsigbart. Pult, knagg, lærer, bok. Sånn at du lærer å bli trygg der først, før du skal ut på de greiene som vi setter i gang, som vi syns er gøy. Som kanskje elevene syns er helt skrekkelig. Kanskje, sier jeg. For mange som syns det er gøy òg.

Bjørn

Jeg tar dette til meg på den måten at når vi driver svømmeopplæring, så begynner vi jo litt på land, og så er vi på Stilla før vi går ut og svømmer i høye bølger. Så det gir jo fryktelig mening. Det å få med alle inn i en etablert trygghet ved det vanlige før vi begynner å øke bølgehøyden.

Janne

Ja. Der det begynner å bli litt problematisk for meg, er når vi forventer at omsorgsbasen skal gjøre de greiene vi setter i gang. F.eks. akkurat når det tok svømming, så må dere trene en gang i uka sjøl eller to ganger. Da har vi allerede skapt et skille som jeg ikke tror ... Jeg sier ikke at du ikke skal gjøre det. Men vi må være klar over hvem det er som får den ekstra oppfølginga, og hvem vi kanskje må følge opp ekstra.

Bjørn

Det her med forutsigbarhet, hvis vi kunne dykke litt lenger inn i det, som en del av det vi prater om nå, for det ... Her ser jeg for meg at vår praksis i voksenrollen får veldig stor betydning. I hvordan vi lager overganger og rutiner og ting forutsigbart. Når vi voksne tar ansvaret for rammene og setter dem trygt og tydelig, så kan vi invitere unge til å eksperimentere innenfor det som er trygt. For å få til det her, så skal jeg jo regulere meg sjøl som voksen i mine egne rammer og grenser. Åssen får vi gjort den jobben?

Janne

Det er et veldig godt spørsmål. Og så tror jeg det er forskjell. Men jeg tror jo at vi regulerer oss sjøl gjennom å skape rammer og samtaler og forutsigbarhet for oss sjøl først, i forhold til det vi skal gjøre. Og så får jeg tanker om at de første timene vi jeg gikk på lærerskolen, skulle ha ... Jeg tror vi brukte åtte døgn på å planlegge to timer, liksom.

Og det er det grunner for at vi gjør, for å prøve å romme alle. Så vi trenger jo det sjøl også. Og der er det jo skolelederen også har et ansvar for å skape miljøer hvor vi kan drøfte og jobbe med disse tingene. I et miljø som fører til at det er trygt å være meg som pedagog også, da.

Bjørn

Jeg lar meg inspirere av måten du tenker samarbeid mellom skole og omsorgsbasen, eller hjemmet, og hvordan få skolen til å ta ansvaret for skolen og hjemmet til å ta ansvaret for hjemmet. Og så vet jeg at du også er opptatt av møtet mellom skolen og helsetjenestene. Det er jo òg utfordrende i arbeidet med fravær, å få til sterk samhandling. Hva er din erfaring med det?

Janne

Foresatte - omsorgsbasen er våre viktigste samarbeidspartnere. Jeg tenker at det er mange foreldre som også er utrygge, og som trengs å trygges i at vi ivaretar barna deres. Enten fordi de har erfaringer sjøl, eller erfaringer fra andre steder, eller har hørt andre sine erfaringer, eller at de ... Få hjem en liten pode som sier et eller annet, uten at det er den der dialogen. Men jeg tror at for å lykkes med fraværssaker ... Hvis ikke vi bare skal si at det er helt greit å være hjemme. Men det er en filosofisk samtale.

Hvorfor skal vi presse folk til å dra noe sted hvis de ikke vil det? Men jeg tror at skal vi lykkes, så er vi nødt til å jobbe helt samtidig. Vi må jobbe samtidig med individet, samtidig med omsorgsbasen, samtidig med skole og barnehage, og samtidig med laget rundt. Vi må jobbe helt samtidig.

For hvis ... Det jeg opplever, sånn med store bokstaver igjen, er at det er en del som er i barne- og ungdomspsykiatrien, som får lov til å slippe å gå på skolen mens de er der og har timer. De får lov til å ikke være på skolen samtidig da fordi at det har vært mye strev. Så istedenfor at vi da som skole skal kunne få lov til å reparere det strevet, det vi har gjort som er vanskelig, så skal det utsettes. Jeg tror det var noen som sa at det går 14 dager med fravær, så begynner toget å gå.

Så vi har ganske dårlig tid. Vi må sette oss sammen og samtale om det, og vi er nødt til å bli enige. For hvis jeg sier at du skal komme på skolen klokka ni, og BUP sier det er helt greit å komme klokka tolv, og så sier PP-tjenesten de skal sitte på et eget rom, og jeg sier at de skal sitte på samme rom, så jobber vi ikke sammen.

Og hvorfor er dette trøblete? Jeg tror det handler om tanken individ-fellesskap. At vi må tenke fellesskap i skolen, vi skal tenke utvikling i gruppa. Mens kanskje i ... Og det er ikke alle, det heller, men at det er mye individfokus. Her har vi individ. Det må da kunne gi lettelser for dette individet. Så individ-fellesskapsaksen er interessant, altså. Men det er samtidigheten jeg tror er det som hjelper. Og at vi blir enige om ting, og at vi ser hva som virkelig hjelper. Og så må vi jo også melde ting videre hvis vi ser at ting ikke hjelper.

Bjørn

Et dilemma som jeg syns jeg hører hos deg, det er jo, skal helsetjenestene bestemme graden av deltakelse for barnet, eller skal skolen bestemme det på skolen? Her vil vi jo møte barnet forskjellig, og vi vil se og oppleve barnet forskjellig. Og hvordan opplever barnet seg selv, og hva opplever foreldrene. Jeg er jo tilhenger av å mestre det momentet som jeg hører du sier, å holde mange forskjellige forståelser åpne samtidig for å kunne få reflektert.

For hvis vi ikke har det rommet sterkt nok, så ender vi opp med å ... At den med mest uformell myndighet ender opp med å bestemme. Og det er ikke alltid makt ... Eller det er sjelden at makt hjelper barnet, er min erfaring. Så hva tenker du rundt det her? For du står jo da i spenningen med én fot i helsetjenesten og helselovgivningen, og så står du med én fot i opplæringsloven som rektor.

Janne

Ja, med mitt ... Men det kommer jo også fra utdanningen jeg har innafor helse, da. Ungdom ønsker å være vanlig. Barn ønsker å være vanlig, og så må vi hjelpe dem til å få til det. Jeg tror at når barn og unge mestrer situasjonen sin, så vil de være like vanlige som alle de andre.

Og da gir jo svaret seg sjøl, da får de til å være på skolen så mye som mulig. Men da må jo vi sørge for at skolen er bra. Men hvis du hører at du kan bare være på skolen en time og har en timer som sier at nå kan du gå hjem, så tenker jeg at ja, men det ville jeg gjort òg. Vi vil jo det.

Du kan være på jobb en time, så kan du gå etterpå. Ja, men det er mine rammer.

Bjørn

Vi nærmer oss en avslutning her nå. Jeg har lyst til å spørre deg. Når barnet opplever å bli mobba, eller opplever vanskelige ting i skolemiljøet sett, hvordan kan vi håndtere det her da? For jeg hører jo at du vil ... Inspirere skoler til å tilby barna det vanlige, det normale, og ramme inn det trygt og forutsigbart, og så være med ungen inn i det for å mestre det. Men hva med hindringer i skolemiljøene?

Janne

Det er et veldig godt spørsmål når det gjelder mobbing og krenkelser. Så hva gjorde vi før i vern? Da ringte foresatte til skolen, og så sa skolen at det skal vi ta tak på. Hvis ikke læreren hørte det, så ringte de til rektor. Og hvis ikke rektor hørte det, så ringte de til skolesjefen. Så jeg tror at det viktigste vi kan gjøre i skolen, er å ta alle sånne type varsler på dypeste alvor, og å ha møter med foresatte og barn til vi får en forståelse for hva er det som egentlig ... Noen ganger kan det hende at individet må forstå ting.

At dette betyr ikke det du tror at det betyr. Og få hjelp til det. Noen ganger må foresatte få hjelp til det. Og noen ganger må skolen ha hjelp til å forstå hva slags læringsmiljø vi tilbyr.

Det er ganske mange barn som sier at det er altfor bråkete. Det er vi nødt til å ta på dypeste alvor. Når vi får sånne meldinger, og ikke avfeie det. Ta det på alvor, og så sette i gang tiltak, og prøve ut. Hvis det er noe annet som ligger bak, så vil det avdekke seg når vi gjør noe med den situasjonen som vi først blir forespeil.

Da går vi videre. Men det å avfeie sånne situasjoner, det går ikke. Det må vi ta på dypeste alvor når det kommer.

Bjørn

Jeg får et bilde av at du bruker barnets opplevelse til å vokse både sjøl, og få skolen din til å vokse sammen med barna. Og at det òg blir en del av helingsprosessen i å jobbe med fravær.

Janne

Ja, vi må det. Men vi må tilby et miljø som de har mer lyst til å være på enn under dyna.

Ikke sant. Samtidig som vi da ivaretar det oppdraget vi har fått i å være en opplæringsinstitusjon. Selvfølgelig. Og nå snakker jeg generelt. Men det har dessverre blitt litt sånn at du kan forhandle deg på ikke å gå på skolen. Det hadde helt sikkert jeg gjort òg, hvis det ikke var et alternativ. Det var ikke et alternativ. Jeg måtte på skolen. Men jeg tror jeg i dag, hvis jeg hadde hatt det sånn, så kunne jeg kanskje hendt at jeg hadde forhandla, jeg òg.

Bjørn

Vi skal avslutte nå. Jeg har lyst til å be deg om å avslutte med å lese slutten på fortellinga, sånn at lytterne kan få høre den. Og så kan vi la det bli punktumet vårt.

Janne

Ja. Da må jeg fortelle litt om villdyret.

For det som skjer, er jo at dyrepasseren tar med villdyret til byttebutikken som ligger i Storgata.

Og i byttebutikken så blir villdyret bytta bort mot et snilt, lite lam.

Men villdyret fortsetter å være i byttebutikken.

Men det snille lille lammet, det skjer jo ikke noe der heller.

Så det blir kalt inn til møte, for det er jo helt stille og gjør ingenting.

Så får villdyret, som finner fru Larsen, som er dyrepasseren, finne ut at hun vil ha villdyret tilbake.

Da er damen i byttebutikken litt mer streng og sier … Jeg vil ha villdyret tilbake, sutrer fru Larsen.

Henne kunne vi i hvert fall snakke med.

Villdyret, som ikke er et villdyr lenger, kommer inn i butikken.

Å, der er du jo, kjære søte villdyr, sier fru Larsen.

Du aner ikke hvor mye vi har savna deg.

Fru Larsen løper mot villdyret og vil løfte henne opp, villdyret freser litt og smetter unna.

Vil du flytte hjem? spør damen i byttebutikken.

Nei takk, sier villdyret, som ikke er et villdyr lenger, bare ei helt vanlig jente, helt lik alle de andre hun har blitt kjent med i byttebutikken.

Hva skal vi gjøre da? gråter fru Larsen.

Hvis ikke du vil være med meg hjem, hva vil mannen min si, hva vil naboene si?

Jeg vet hva du kan gjøre, sier damen i byttbutikken, du kan gå på kurs.

På kurs, sier fru Larsen vantro.

Ja, sier damen i byttbutikken.

Sier du at jeg trenger å gå på kurs, sier fru Larsen.

Ja, sier damen i byttbutikken.

Det er det verste jeg har hørt, sier fru Larsen.

Ja, ikke sant, sier damen i byttbutikken, men slik jeg ser det, får du ikke bytte tilbake før du har gått på kurs.

Bjørn

Tusen takk, Janne, for at du kom hit selv på den.

Janne

Takk for spørsmålet.