[Automatisk tekstet av Autotekst med NB Whisper. Kan inneholde feil.] 

Esther: 

Hei, mitt navn er Esther Laird Eriksen, og jeg sitter her med to av mine gode kollegaer.Vil dere presentere dere? 

Lasse: 

Ja, det kan vi gjøre. Hei. Lasse Dahl heter jeg. 

Charlotte: 

Og jeg er Charlotte Duesund. 

Esther: 

Og vi befinner oss akkurat nå på Innlandets skolekonferanse. Og dere to har nettopp nå holdt en sesjon med tittelen 'Tilhørighet gjennom undervisning - fellesskapende didaktikk'. Vi skal snakke om det dere har snakket om, og det dere er opptatt av rundt dette, uten at det skal være et sammendrag. Men kanskje dere kan begynne med å si noe om hva som har vært det viktigste budskapet som dere ville formidle. 

Lasse: 

Det vi har snakket om, og kanskje noe av det viktigste vi har snakket om, er at det er mulig å tenke at lærere kan bruke det de er utdanna til, til å skape gode klassemiljøer. Og det er å tenke at i det å bruke selve undervisninga og læringsaktivitetene på måter som gir rom for flest mulig elever, så kan det være et viktig verktøy for å skape trygge og gode miljøer i klasser og på skoler. Og så har vi snakket da om ulike fasetter ved det, og hvordan vi kan forstå det. 

Charlotte:  

Ja, jeg tenker det handler mye om hvordan vi gjennom måten vi både planlegger og evaluerer og prøver å være treffsikre på det å bruke elevene aktivt, og at vi gjennom, sånn som Lasse sier, faget eller undervisningen eller didaktikken, klarer å bygge dette fellesskapet og det gyldige vi i klassene, fordi elevene får noe å engasjere seg i. De engasjerer seg sammen, de blir opptatt av noe sammen. Så det er jo denne måten vi kan bygge laget på, og at vi aktivt bruker undervisning. Så der har vi kommet med en del eksempler, og vi har løfta fram fra ulike lærere vi kjenner, ideer som vi har tatt med oss. Og så har vi brakt det videre ut i dag. 

Esther: 

Charlotte, nå sa du 'det gyldige vi'. Hva kan du si litt mer om hva det innebærer, hva betyr det? 

Charlotte:  

Ja, det gyldige vi. Fordi i en klasse og i en gruppe så er det jo naturlig at elever, barn og ungdommer, de er forskjellige. Har ulike interesser, og det skal de få lov til å ha. De skal få lov til å ha noen de også er litt sånn bestevenninne med, eller at noen grupper alltid vil eksistere. Men hvordan klarer vi på skolen å skape liksom et gyldig vi gjennom det vi er her for? Sånn at de opplever når vi er her i matematikktimen, eller når vi er 3B eller 8A, da er vi en gjeng som tar vare på hverandre, som heier på hverandre, og vi er et lag som er sammen om noe, og det er jo det vi skal prøve å skape, da, dette vi er sammen om noe, vi har et felles tredje. Da trenger vi å jobbe litt aktivt for det, for det kommer ikke helt av seg selv. Fortsatt skal de få lov til å være seg selv og ha sine interesser og sine styrker og områder de er opptatt av, men vi skal også skape et lag i den gruppa vi er. For vi er en klasse, og det er spesielt. Vi er satt sammen av den gjengen vi er. Så vi må prøve å bygge det laget ut ifra akkurat den klassen som vi har ansvar for. 

Esther: 

Lasse, du sa noe om at fellesskapet er nøkkelen. Kan du utdype det litt mer? 

Lasse: 

Ja, det handler jo egentlig om ... Altså, dette begrepet fellesskap med didaktikk stammer jo fra forskning som er gjort på hvordan kan vi forstå utrygghet, trygghet, utenforskap, innenforskap, mobbing i elevgrupper.  Hvor man fra det danske eksbussmiljøet ... Og så kunne vi nevnt en del navn, som bl.a. Dorte Marie Søndergård, Helle Rabøl Hansen og flere har vært nysgjerrige på å se på er det sånn at vi forstår dette fenomenet mobbing og alt det innebærer? Forstår vi det på måter som hjelper oss å finne verktøy for oss å forebygge og for så vidt også håndtere det? I sitt arbeid har de foreslått at kanskje vi kan ha nytte av å se på hva annet som kan være drivere når ting blir utrygt, og når ting blir trygt, enn hvilke elever som er der. Kanskje vi skal se mer på hva det er som foregår mellom elevene. Og så har begrepet «fellesskapende didaktikk» blitt lansert som en måte å tenke rundt undervisningsplanlegging og gjennomføring og evaluering på, som tar høyde for at hvis noen opplever det som meningsløst å delta på dette laget, eller ikke opplever seg invitert inn i å delta i dette laget, så er det en risiko for at de likevel vil ha et behov for et fellesskap. Men da blir det et annet fellesskap enn det det egentlig skulle være. Og da kan man få situasjoner hvor elever i en opplevelse av meningsløshet eller mangel på invitasjon prøver å etablere andre typer fellesskap. De andre fellesskapene kan være en liten gjeng i klassen som bare ikke forholder seg så særlig til aktivitetene der inne, og ikke gjør en flue fortred. Men det kan også være et fellesskap som begynner å finne ut på hvilken måte vi er et fellesskap. Jo, det er ved at vi ikke liker det som skjer, eller syns det er kjedelig eller dumt. Så forklarer forskerne at da kan vi få fellesskap som har mobbing som sitt omdreiningspunkt, som sitt felles tredje. 

Eller at det gyldige vi opprettholdes i sånne grupper av at vi hater litt på noen andre i klassen. Fellesskapende didaktikk blir da: Hvordan kan lærere jobbe med å invitere inn alle i meningsfulle læringsaktiviteter hvor de er invitert til å delta? For å forebygge behovet for såkalte parallellfellesskap, som kan bli mobbefellesskap. 

Esther: 

Fellesskapene didaktikk handler da om, når man planlegger undervisningen, må man da tenke ekstra på hva er det jeg skal, hvordan skal jeg jobbe med det vi skal jobbe med i klasserommet, på måter som er fellesskapende. Altså skaper trygghet og mestring i gruppa. Dette fellesskapende didaktikk-begrepet er noe som sikkert mange lyttere har hørt i mange sammenhenger. Og så har de kanskje hørt andre måter å forklare det på.Noen sier fellesskapene, undervisning, eller kanskje inkluderende undervisning. Hvordan skal vi forstå det begrepet opp mot andre ting? Er det det samme, eller hva tenker du? 

Charlotte:  

Ja, for det kan jo være litt sånn komplisert begrep, og så henger vi oss opp i det. Men det kan også oversettes til fellesskapende praksiser eller fellesskapende aktiviteter. For det handler jo om hvordan vi planlegger for at det vi skal gjøre, skal være mest mulig fellesskapende. Og så kan det jo også hende at vi planlegger for noe som ikke blir så fellesskapende som vi hadde tenkt. En del av dette handler om hvordan vi bruker elevene aktivt underveis.For å sjekke ut det vi driver med, om vi når det målet at det blir mer inkludering og et tryggere fellesskap gjennom de aktivitetene vi gjør. Det elevengasjementet handler også om å sjekke ut med elevene. Hvordan de opplever det.  Fordi det er en subjektiv opplevelse vi snakker om. Og fellesskap oppleves ulikt. Og vi voksne, eller vi som står rundt det, kan tenke at åh, nå har vi alle med, og dette svinger. Og så kan det være at det er enkelte barn eller ungdommer som ikke opplever det sånn. 

Esther: 

Dere nevnte at i mange sammenhenger hører vi noe knytta til fellesskapende didaktikk, så er det noen elementer som skal være med. At det er kontekstnært, elevsentrert og balansert autoritet.  

Lasse, kan du utdype litt mer om hva det innebærer? 

Lasse: 

Når disse tre - kall det for prinsippene - er lansert, så er vel det, sånn som jeg har forstått det, et forsøk på å si noe om at det er noe som kanskje kjennetegner aktivitetene der hvor de bringer elever sammen, heller enn at det splitter gruppa. Hvis vi skal si hva det betyr, så er jo det at noe er kontekstnært. At en elev kjenner igjen at det han holder på med, har sammenheng med hans virkelighet. Det er relevant, ikke i den forstand at det er kjempegøy, men jeg skjønner hva det er for noe. Og på sitt beste så er det noe jeg er engasjert i også. Elevsentrert handler rett og slett om at måten vi jobber med å utvikle kompetanse på når vi jobber med fag, at vi gjør det på måter hvor vi slipper til på en måte det eleven har med seg. Av erfaringsbakgrunn, av styrker, av interesser. Og dette med balansert autoritet er noe som nesten oversetter til medvirkning. Hvor det handler om at det er ikke bare læreren som styrer hele læringsprosessen til elever. Elever må faktisk få litt plass til å være med på å påvirke den sjøl også. Er det lurt for meg å gjøre enda en oppgave om dette? Burde jeg heller gjort noe annet? Hva vil hjelpe meg best for å komme videre? Det er det de prinsippene handler om. Litt av grunnen til at man drar det opp som prinsipper, er at dette er et felt som ... Det er jo ikke en fasit på hva som er fellesskapenes aktiviteter. For i én klasse kan det å jobbe i læringspar f.eks. være en konkret metode som gjør at flere opplever å finne mening i aktiviteten. Flere opplever å klare å delta. Men i naboklassen kan jo ... Det å jobbe med i læringspar ha den motsatte effekten. Ved at her er dynamikkene sånn at folk er så usikre på hverandre at det er nesten livsfarlig sosialt å engasjere seg for mye i dette læringsparet. Med mindre man har havna sammen med kompisen sin eller venninna si. Så metodene i seg sjøl er ikke fasit, det er resultatet av metodene. Og det er det vi har snakket med lærere og skoleledere om. At dette handler om å bli nysgjerrig på hva er det som skjer når vi gjør ting? Og ikke hva er riktig å gjøre og ikke riktig å gjøre. Det vet vi ikke før vi har prøvd. 

Esther: 

Det er et kjempeviktig poeng. Det at det ikke er den og den metoden som er ... For det kan slå ut på veldig ulike måter. Og da er det så viktig det å kjenne gruppa si, og også være årevåken underveis. Se hva som skjedde nå. Du må være utrolig til stede i øyeblikket. Og Charlotte, du snakker ofte om dette med 'longing for belonging'. Hvorfor er vi så opptatt av fellesskap? Og at det handler noe om et sånt grunnleggende behov for å høre til. 

Charlotte:  

Det å kjenne at man er en del av noe, hvordan det kan styrke oss som mennesker. At vi har en naturlig plass. Her kan jeg slappe av. Her føler jeg meg hjemme. Vi vet jo alle hvor godt det er. Og vi vet også, har erfart alle mann, hvor usikkert det er å ikke kjenne at man hører til. Jeg bruker ofte et sånt eksempel på at vi har alle vært i situasjoner der hvor vi kanskje ønska å synke ned i et sort hull og ikke være der, men vi var jo fysisk til stede. Så noen ganger så kan vi kjenne ... Eller vi er fysisk der, men jeg er absolutt ikke en del av det som skjer. Jeg kjenner at her har jeg ikke noe plass. Så det fellesskapet og det å høre til ... Ja, jeg tror jo det er helt sånn grunnleggende for oss mennesker. 

Esther: 

Og dette er også med at det og den trangen og behovet for å høre til kan også noen ganger gjøre at vi gjør ting som egentlig er litt utafor det vi etisk sett tenker er riktig, og det gjelder også oss voksne. Hvor vondt det kan være å føle seg ... Ikke være invitert inn i noe, ikke være med.  Og at det er noe som er utrolig til stede i klasserommet hele tiden. Å være oppmerksom på at når elever kanskje utagerer eller gjør ting som ikke er så hyggelig, så er det fordi behovet for å høre til. 

Charlotte:  

Og i forbindelse med det så nevnte vi jo litt et begrep som vi har stjålet fra Kjerstin Ovren, med barometerelevene. At det er noen signaler som vi får av noen enkeltelever som ... Og det kan være så ulikt hvordan disse signalene opptrer i en klasse, men det å være litt sensitiv og observant på ...Hvordan noen elever responderer, eller ... For det kan ha så ulike uttrykk. Når man opplever å ikke høre til, eller 'jeg får ikke til', eller 'jeg skjønner ikke', eller 'dette angår meg ikke', så begynner vi med nye og andre strategier. Og noen klarer klart å uttrykke det og spørre 'hvorfor skal vi gjøre dette her?' eller ... Det er jo et kjempegodt spørsmål, som du nevnte i dag, Lasse. Kanskje vi skal ta disse spørsmålene som dukker opp som kan være ubehagelige, men at det er veldig gode tegn som elevene viser, som vi kan prøve å imøtekomme ved å lytte til og forstå hva grunnen er til, hva ligger bak disse utsagnene? Eller den atferden som kan oppleves litt forstyrrende. 

Esther: 

Det er nettopp det at som lærere har vi gjerne klasser med utrolig mange veldig ulike elever. Og vi skal prøve å tilpasse til alle sammen, og da må man være var på det. Lasse, du snakket om dette med at man ofte tenker ... OK, vi har et opplegg, dette passer jo for de 20. Og så må jeg kanskje tenke ... Men det passer kanskje ikke for dere, for du og du og du ... Du får ikke alle inn i dette. Hvordan skal man tenke om det? Så føles det som sånn ... Hvordan kan jeg få til at alle skal med? Men du hadde en sånn tenkning om at man kunne snu det litt på hodet. 

Lasse: 

Ja ... Og her kjenner jeg på en måte at jeg skulle gitt mange eksempler, gjerne, men vi var inne på det også i går da Christian Øen hadde sin fellesforelesning til hele konferansen, hvor han nevner dette at det kan bli strevsomt for lærere å skulle ha altfor mange individuelle avtaler som skal følges opp. At det nesten kan gå litt over styr noen ganger. Og at når man sitter som team og merker at vi får mange individuelle hensyn som vi skal gjøre den neste uka, og vi begynner å miste oversikten, så kanskje vi kunne snudd litt på det og tenkt ... Hvor mange av disse individuelle avtalene er det fem andre i klassen som kunne ha nytte av at vi gjorde til felles praksis. Så hvis du har en elev som har et veldig behov for forutsigbar oversikt, og en lærer som stadig vekk minner om hvor er vi i gangen på økta vår nå, så kan det jo hende at det er fem andre i den klassen som kunne hatt godt nytte av at de også hørte det. Og hvis de 20 siste ikke tar skade av det, men rett og slett kanskje til og med kan ha litt nytte av det, de òg, så kunne vi snudd dette litt på hodet og si at hvis én trenger noe, og fem andre kan ha nytte av det, og de 20 siste ikke tar noen skade av det, så la oss gjøre det til felles praksis istedenfor til individuelle avtaler. Og det betyr jo ikke at vi klarer da å løse alle utfordringer i skolen på den måten, men at det kan være en hjelp til tenkninga på lærerteamet, og lete etter når kan vi gjøre det? 

Esther: 

En av de tingene som dere snakker mye om, det er hvordan det å jobbe med det sosiale fellesskapet og tryggheten ikke er noe man skal gjøre ved siden av eller i friminuttene. Men det er noe du gjør i faget, i kjernevirksomheten, i undervisningen. Og det er noe av det som gir veldig mening for meg, at man tenker at det er gjennom kjernearbeidet som vi holder på med. Det er ikke noe annet nødvendigvis, men at vi kan bruke, gripe de læringsmulighetene. Du snakker om disse gylne øyeblikkene som man kan fange og bruke, Charlotte. Kan du dele noen eksempler på hvordan man kobler læringa og det sosiale ... 

Charlotte:  

Ja, og de øyeblikkene. Det kan jo være at man har planlagt for noe som man har bestemt seg for, men så hadde jeg bare et eksempel på at man kom til skolen, og dette er fra et klasserom på tredje trinn, hvor det var knust en dør, eller knust et vindu, og en dør var helt ødelagt. Og det øyeblikket der hvor læreren går gjennom om hun skal følge planen eller bruke dette ... Og hun sa at det var ikke bare den timen vi endte med å utforske det som hadde skjedd, men dette ble til noe veldig mye mer. Og hva har skjedd? Det er jo én ting, men så kan det hende at vi kommer inn på ... Hvordan skal vi prøve å anmelde dette? Hva vil skje når politiet begynner å etterforske det? Hvordan jobber politiet i en sånn sak, og hva skjer hvis vi finner de som har gjort det? Dette tok jo en helt annen vei og en retning enn det som de hadde planlagt. Hvilke agn, da, kan vi legge litt ut? Et annet lærerteam la ut en agn ved at de frøs ned legoklosser i skolegården. Når det kom elever på skolen, så de legoklosser som var frosset her og der. I sølepytter og i bøtter. Og så ble det kjempeinteressant. Hva har skjedd? Hvordan kan vi tine dette? Og så begynte de å ha litt utforskende aktiviteter knytta opp mot det fenomenet. Så det å legge ut noen sånne agn, samtidig som det oppstår ting som vi absolutt kan benytte oss av, som vi ikke var forberedt på, og som elevene er engasjert i. Men alle elever kommer jo ikke på skolen heller med engasjement for noe. Så det der å spørre, som vi ofte gjør, 'Hva er dere interessert?' eller 'Hva kunne dere tenke dere? ', så er det ofte at vi ikke får svar på det. Så jeg tror at det å være engasjert i noe, det må vi også skape litt nysgjerrighet for å være. Og da trenger man kanskje noen medelever som modellerer litt, eller som har noen interesseområder, eller noe som man kan bli nysgjerrig i, fordi andre er det. Så jeg tror det å bruke som lærere sin egen kraft i det man er engasjert i, men samtidig bruke elevers engasjement. For det er jo gjennom dette felles engasjementet at vi får noen felles erfaringer. Og det er disse erfaringene som bygger det laget, tenker jeg da. 

Esther: 

Det er ikke så mange små, store justeringer alltid som skal til. For det er litt med tankesettet vårt og ting vi gjør, litt sånn automatisk ... Sånne mentale modeller. Måten vi stiller spørsmål på, snakker dere mye om, og også måten man tar imot spørsmål på. Lasse, du hadde et godt eksempel med klasserom A og klasserom B, som du sa. Hva slags måter ... Hvordan er det man stiller spørsmål, og hvordan går man inn i ting? Kan du si litt om det? 

Lasse: 

Ja, jeg tenker jo noen ganger at vi ... Når vi spør lærere om de er opptatt av å bygge lag og gode klassefellesskap, så er jo alle det. Så det er jo ikke det det handler om. Det handler kanskje mer om at vi har grepet tak i det som tradisjonelt har vært. Verktøyene og arenaene for å lage gode sosiale grupper. Og det har kanskje ligget litt på utsiden av selve undervisningen. Men så finnes det veldig mange muligheter i undervisningen og læringsarbeidet òg. Så når jeg snakker om klasserom A og klasserom B, så snakker jeg da om hvordan er det lærere tar tak i de mulighetene som ligger i selve undervisningen og i læringsaktivitetene. Og spørsmål blir jo da igjen bare et eksempel. Men det handler jo da litt om ... Når jeg skal stille spørsmål til elevgruppa mi, gjør jeg det på en måte som gjør til at alle sitter og opplever at de er invitert til å være med og tenke over det spørsmålet. Ved å f.eks. velge et spørsmål som det er mulig for alle å engasjere seg. Som kanskje er et litt åpent spørsmål, som handler om at man ikke må ha masse førkunnskaper for å være med på å tenke rundt det. Kanskje vi også legger inn muligheten for å bruke hverandre litt rundt det spørsmålet, som man ikke skal sitte og grunde på alene, men snakke litt med noen andre ved siden av seg om det. Og da i måten vi tar inn tanker på, så er vi ikke ute etter det ene svaret som jeg som lærer liker best, men jeg er faktisk nysgjerrig på hvor mange forskjellige prosesser har jeg satt i gang med læring i hodene til elevene og i samtalene dem imellom nå? Og viser at mangfoldet av det som har skjedd der, er mer verdifullt enn at noen klarte å gjette hva jeg helst ville ha. Og det vil over tid gi elever en opplevelse av at her er man ønska, ikke bare ut fra noen kriterier, som for eksempel at jeg kan masse fra før og er villig til å svare fort, men da blir på en måte det å ikke skjønne helt, kanskje være mer … ja, lure mer på ting etter at man har forsøkt å tenke på et spørsmål, det har vel så høy verdi som å klare å besvare det.  

Charlotte:  

Kan jeg bare legge til en ting? For når du snakker om det, Lasse, så kommer jeg på at når noen lærere begynner å jobbe med dette, så kan man nesten få sånne frustrerte elever som sier sånn ja, men hva er riktig svar, da? Fordi man er nesten så oppøvd i den tradisjonen. Sånn at det her handler jo litt om en klassekultur også, og at man må ofte snakke sammen om akkurat det vi driver med nå. At det er ikke et svar at jeg ikke alltid vet hva som er det vi skal komme fram til her. At vi må snakke sammen om akkurat det du er inne på, Lasse, hvor viktig det er å ha den samtalen om det vi driver med. 

Lasse: 

Så er det også en annen side av det. Her er det en veldig god match mellom det at dette både kan gi elever opplevelse av at de er verdsatte deltakere i en sånn type klassedialog, men det er også en veldig god match mellom det å gjøre det på den måten og det å jobbe med mye av de kompetansebeskrivelsene vi finner i fag. For der etterspørres det jo ikke. At elever er kompetente på å gi riktig svar på noe de kan fra før, så veldig ofte. Det etterspørres jo ting som ... Hvordan kan jeg finne fram til informasjon om noe? Hvordan kan jeg jobbe med at en ferdighet er noe jeg skal bli bedre og bedre på? Hvordan kan jeg bruke den i en annen sammenheng? Sånn at måten kompetanse beskrives på i fagene ... Det lyser jo egentlig litt mer Klasserom B-type praksis, da. 

Esther: 

Noen kan jo tenke da og høre ... er det sånn at alt skal bare være at ingenting er kunnskap som vi vet noe om, eller at ingenting er riktig, eller ... Så handler det jo ikke alltid om det. Det handler om å åpne rommet for at alle kan delta der de er, og være med inn, og inviteres inn i læringen. Men jeg kjenner jo også litt på en sånn ... Jeg er sånn som liker å være veldig godt forberedt, og liker å ha planen min klar, og kjenner jo litt på en sånn uro hvis ting skal liksom bare oppstå der og da, man skal gripe tak i det ... Og hva slags verktøykasse trenger vi å øve oss opp i, og hvordan kan man hjelpe hverandre med å bli tryggere i en sånn tilnærming, da? 

Lasse: 

Jeg kunne tenke meg å si noe om det. Faren med å komme med disse eksemplene som er litt sånn flashy, da ... Det er at man som lærer kan ende opp og tenke liksom at her må jeg lage sirkus hver dag hele dagen. Men vi kan ta et eksempel fra en lærer jeg har møtt, og hans klasse, hvor han forteller det at han ... Han hadde kjørt mange åpne, ganske artige oppgaver over litt tid. Og så sjekker han jo med elevene underveis på hvordan oppleves det å være i læring nå, og samler dette oss, eller splitter det oss? Og på et eller annet tidspunkt så var det sånn at ...Det som var samlende med disse åpne 0ppgavene ... Det begynte å bli splittende fordi at noen begynte å bli slitne av at det var så krevende å stå i sånne åpne oppgaver. Så de ønsket seg gjerne at i dette faget nå framover at han kanskje kunne undervise litt mer. Og så viser det seg at det at han fanger opp på det i gruppa og gjør det ... Det gjør at han klarer å fortsette å holde de samla. For da kan de puste litt i at 'ja, nå må læreren slite litt mer med å undervise oss'. Og så kan vi gå inn i en ny periode etterpå hvor vi blir de mer aktive og må utforske. Så det er den der intuninga til hva skjer med klassen min når jeg gjør det ene og det andre og det tredje.  

Esther: 

Det krever jo veldig mye av oss, som skal være der. Charlotte, du vet at du har opptatt av betydningen av hvem vi er, og hvordan vi er som lærere i møte med elevene våre? 

Charlotte:  

Ja, for vi modellerer jo i måten vi er på, innenforskap og utenforskap. Jeg tenker til det du sier, at man fanger opp fra elevene et eller annet som rører seg, og så endrer man og justerer seg. Så er jo det et signal til gruppa, men også til enkeltelever, det at man tar på alvor og man lytter, og at elever tar med seg i andre settinger, som ikke vi er til stede, hvordan de også er mot hverandre, for de ser hvordan vi er mot elevene. Så det å være litt obs på at vi må være nøye med hvordan vi håndterer enkeltelever i gruppa, for det blir lagt merke til.  

Esther: 

Vi tenkte vi skulle begynne å runde av litt og spørre dere om det er noe dere ikke har fått sagt, eller som dere har lyst til å utdype ekstra eller si noe mer om. Så tar vi en liten runde på det nå. 

Lasse: 

Jeg sitter jo og tenker, og særlig rett etter at man har vært sammen med folk i et par timer ... At jeg håper jo på en måte at denne tematikken med hvordan vi liksom kan utnytte undervisninga og læringsaktivitetene enda mer for liksom å gi elever opplevelse av at de er ønska, da. At det fører til, på en måte også ute på skolene, at man ser at alle lærere ikke nødvendigvis trenger å utforske det samme for å få bevegelse på dette. Det kan jo hende at i et kollegium så er det noen klasser som kan ha behov for at lærere utforsker hvordan elevene kanskje kan samarbeide enda litt mer, og at det vil øke graden av fellesskap. I andre klasser kan det hende at det handler om helt andre ting.  Det kan handle litt om klasser. Det kan handle om ... Hvordan snakker vi om hva som er viktig? Man kan kanskje ha snakka opp betydningen av disse prøvene eller vurderingssituasjonene litt for mye. Så elever kan miste litt gnisten av det som skal skje, for å lære seg det man faktisk skal vise kompetanse i. Så jeg håper at det fører til at man tar tak i litt forskjellige ting der ute, men at det som er felles allikevel, er å undersøke ordentlig når vi tester ting, samler det eller splitter det gruppa vår, for det er det dette egentlig handler om. Ikke om en konkret måte å gjøre det på, men om vi får det ut av det som vi kjenner at er så viktig. 

Charlotte:  

Og at man bruker læreplanen, tenker jeg, og sparrer med den når man driver og utforsker dette, som du sier, Lasse. Sånn at vi er bevisste på det vi må øve på. Ferdighetene og den kompetansen vi ønsker at elevene skal få og ha. Og at vi tør å utforske det mulighetsrommet som ligger i at elevene blir aktive og medvirker der de kan, og bruke læreplanen aktivt. For jeg tror de lærerne som liksom tør å bruke det handlingsrommet vi snakker om nå, da, de kjenner godt til læreplanen, for de tar den lissepasningen. Som jeg nevnte som et eksempel i dag, fra en elev. Fordi jeg nettopp vet at dette er et område eller et emne eller en tematikk som ligger i KRLE-faget. Men nå fikk vi en gyllen mulighet. Og da bruker vi jo liksom læreplanen aktivt. Så det er opp til elevene, og de skal være medvirkende i det vi driver med. Men allikevel så har vi et veldig tydelig rammeverk rundt oss som vi må lene oss på. 

Esther: 

Det er fint å kunne hjelpe hverandre der ute. At man også kan reflektere sammen etter undervisningen sin. Hvordan gikk det egentlig? Hvordan reagerte elevene på det vi gjorde? Og så kunne hjelpe hverandre med å justere videre. Tusen takk til dere begge to for en veldig spennende og lærerik samtale. 

Lasse: 

Takk skal du ha. 

Charlotte: 

Tusen takk.