Tekstversjon av podkasten: Ledelse og profesjonelle læringsfellesskap i kulturskolen

Deltakere: Inger Anne Westby, dosent ved Norges Musikkhøgskole og Vegard Meland ved Universitetet i Innlandet

[VEGARD]

Hei, i denne podkasten skal vi snakke litt om ledelse og profesjonelle læringsfellesskap i kulturskolen. Jeg heter Vegard Meland og er fra Universitetet i Innlandet.

Og jeg har invitert meg selv hjem til Inger Anne Vestby, som er dosent ved Norges musikkhøgskole.

[INGER ANNE]

Hei, hei. Her er jeg.

[VEGARD]

Kjempebra. Nå sitter vi i stua di, Inger Anne. Og jeg vet at du er lidenskapelig opptatt av kulturskole, ledelse, profesjonelle læringsfellesskap.

Og da er det ikke noen andre vi kan reise til å snakke med enn deg.

[INGER ANNE]

Jo da, det er mange som kan mye om kulturskole, men du har helt rett i at dette er noe som jeg har engasjert meg gjennom veldig mange år.

Og hatt stor glede av å følge med i utviklingen av kulturskolene som skoleslag.

Både innholdsmessig og også litt sånn organisasjonen kulturskole.

[VEGARD]

Profesjonelle læringsfellesskap adresseres også i rammeplanen.

Da er vi kanskje innpå temaet med begrunnelse og bakgrunn.

Hvorfor skal vi fokusere på eller snakke om profesjonelle læringsfellesskap i denne podkasten her?

[INGER ANNE]

Ja, og det er flere grunner til det. Når du nevner den nye rammeplanen, så er jo faktisk begrepet profesjonelle læringsfellesskap veldig tydelig som en forventning til kulturskolelærere i forhold til at dette skal være en del av deres arbeid.

Og for lederne så er det kanskje sånn at det både å etablere disse fellesskapene og kunne ha ansvaret for å utvikle og lede dem, det er en oppgave som ligger helt tydelig til en leder av en kulturskole. Og begrunnelsene ligger jo også i at man ønsker å ha en høy kvalitet i kulturskolen, og det er noe som lærere og ledere har et felles ansvar for.

[VEGARD]

Det er spennende. Som sagt, det er nevnt eksplisitt i rammeplanen.

Der står det også eksplisitt nevnt hva arbeidet i profesjonelle læringsfellesskap kan bidra til.

For det handler jo om å utvikle praksiser og det å dele erfaringer.

Det er utrolig mange dyktige både ledere og lærere allerede.

Det er ikke snakk om å utvikle profesjonelle læringsfellesskap for de profesjonelle læringsfellesskapenes skyld. Det er noe med at det skal lede til noe.

Hvilken nytte kan vi ha av læringsfellesskapene? For det er jo noen nye forventninger som ligger til grunn.

[INGER ANNE]

Absolutt. Og det som man tenker på, er jo at de fleste kulturskoler har allerede et personale som driver. Men man har også kanskje en tradisjon for at mange av disse praksisene er individuelle. Dvs. at hver enkelt lærer eier sin egen praksis.

I og med at vi mener at mange av disse praksisene er veldig verdifulle, ser vi at her ligger det et potensial.

Å kunne dele og videreutvikle gode praksiser i den enkelte lærers arbeid.

Men også da noe som hele kollegiet kan få ta del i. Og i og med at man kanskje har tradisjoner for at det har vært ...

Mye individualisert, så ønsker man kanskje nå i mye større grad å se på at denne begrunnelsen ligger i at man skal dele og videreutvikle praksis. Og de ulike fagene i kulturskolen har jo også litt ulike tradisjoner. Så her ser man kanskje også en begrunnelse og en nytteverdi som kan ligge i at ulike fag faktisk kan ha nytte av å bli kjent med hverandres praksiser. Kanskje det som foregår i dansepraksis kan ha stor overføringsverdi til musikkpraksis.

For eksempel.

[VEGARD]

Nei, og jeg så jo, du hadde en presentasjon en gang også, der det sto på en måte påpekt ... Har fellesskapet knytta til læring? Den enkelte lærer inngår i det kollektive læringsfellesskapet som du var inne på. Det med å dele erfaringer, og at man da faktisk har et felles ansvar. For det er jo veldig raskt gjort. Jeg har gjort det selv også. Jeg har jobba ikke i kulturskole, men som lærer og leder. Jeg har sagt mine og dine elever, men det er jo snakk om våre elever. Våre kulturskoleelever.

[INGER ANNE]

Absolutt. Og jeg tror at veldig mye av det fagene våre handler om, det handler jo om fellesskap. Man har mange arrangement, mange muligheter i en kulturskole til å dyrke frem fellesskapet.

Og da er det kanskje også veldig naturlig at undervisningen også preges av det fellesskapet.

Og for at det skal kunne skje, så må lærerne ha trening i å utveksle erfaringer om undervisning, dele kanskje undervisning mellom seg, sånn at det er flere lærere som har ansvar for undervisningen sammen. Og da blir det lettere også å komme fra mine elever til våre elever, sånn som du snakker om nå.

[VEGARD]

Og så veit jeg det at du har jo også støtta det til Eirik Irgens tidligere.

Og vi har jo laga en egen podkast også med han om det her utviklingshjulet.

Under episoden Er sann kan jeg ikke også finne linker til det utviklingshjulet.

Det er en modell som synliggjør et spenningsforhold mellom drift og utvikling, og mellom det individuelle og det kollektive. Som da danner fire rom. Og i modellen så får vi dette rommet for kollektiv utvikling. Det er på en måte der vi kan plassere de profesjonelle læringsfellesskapene. Der man møtes. Men så er det kanskje ikke sånn at skal vi være felles og samarbeide og samhandle om alt? Altså skal alt foregå i dette kollektive utviklingsrommet?

Hva med individualisten, da?

[INGER ANNE]

Ja, og jeg tror nok at i kulturskolen så vil det alltid være behov for å ha denne individuelle tiden og rommet for sin egen undervisning og sitt eget arbeid.

Men samtidig så er jo litt av ideen med det fellesrommet at det også skal kunne vise tilbake til det individuelle. Sånn at ved å delta i dette profesjonelle læringsfellesskapet som ligger som en idé i det rommet, det kollektive rommet,

Så vil du også kunne få mye igjen i ditt individuelle arbeid. Det er jo litt av ideen.

Sånn at man kan se nytteverdien ved å være deltaker i det store fellesrommet.

Det kan slå tilbake også på det som er din egen utvikling som lærer og din egen praksisutvikling i ditt arbeid i kulturskolen.

[VEGARD]

Hvis vi tar tak i lederne, da. For det er gjort ulike typer undersøkelser. Som ledere sier at dette syns vi er utfordrende. Og du kommenterte jo en gang òg at det kan være vanskelig å få lærerne til å bevege seg fra det individuelle over i det kollektive.

Kan du utdype eller si litt om det?

[INGER ANNE]

Ja, det tror jeg kan f.eks. handle om at lærere har i kunstfagene kanskje ikke så lang erfaring eller så mye trening i å måtte verbalisere det de holder på med.

Det er mye taus kunnskap knytta til det å utøve kunstfagene og det å undervise i kunstfagene. Og når man da skal dele med andre, så er man jo avhengig av å kunne ordsette det man faktisk gjør. Og det tror jeg kan være utfordrende for mange, for man er så vant til å gjøre undervisningen, men å snakke om det man gjør, og også det å lytte til hvordan andre snakker om det de gjør, det krever en annen type både tilstedeværelse og kanskje motivasjon enn det å planlegge undervisningen sin og gjøre den sånn som man alltid har gjort.

Det er det ene med verbalisering.

Det andre er at vi kanskje ikke har et godt nok klima for å dele. Kanskje ikke vi tør.

Det er kanskje noe type prestasjonsangst knytta til det å dele f.eks.

ting som du ikke er helt sikker på om du lykkes med.

[VEGARD]

Ja, om det her er godt nok?

[INGER ANNE]

Ja, ikke sant. Sånn at jeg tror nok at det også kan være sånne hindringer som ligger i veien.

Og da, for å komme litt tilbake til det som kanskje kan være en viktig lederoppgave i det arbeidet, er jo å kunne skape en læringskultur, da. Som åpner opp for at det å dele handler om å dele både det vi syns vi lykkes med, men også å bringe fram på bordet det man syns man strever med.

For det kan godt hende faktisk at det er noen andre i rommet som strever med noe av det samme. Og da vil man jo kanskje nettopp kunne få berike sin egen praksis ved å snakke med noen som kanskje har opplevd det. Noe lignende. Eller som også kanskje kan se på din praksis med litt nye øyne. Og kanskje bekrefte noe av det som du savner bekreftelse på.

Og kanskje stille noen utfordrende spørsmål. Undre seg litt sammen med deg over noe av det som du kanskje ikke syns du har fått til så bra.

Motivasjon og motet som kanskje trengs for å tørre å dele, det tror jeg at en leder skal jobbe med en stund for å være sikker på at det er en god nok kultur for å tørre å dele.

[VEGARD]

Jeg kjenner meg igjen i det, selv om jeg ikke har jobba i kulturskolefeltet.

Så dette er noe som også går utafor kulturskolen i grunnskole og andre steder også.

Med ulike typer delingskulturer, hva man er komfortabel med. Selv har jeg jobba mye med vurdering og vurderingsfeltet. Og en god kollega av meg, Egil Hartberg, når han snakker om vurdering, så sier han nesten litt om å framelske feilene. Der det er rom for prøving av feiling, der er det mye større læringsmuligheter og sjanser for å lykkes.

Og noen ganger blir vi kanskje litt for engstelige til å dele det, men er det her godt nok?

Et annet perspektiv som jeg tenkte på, er litt i forhold til utviklingshjulet til Irgens igjen.

Med det kollektive rommet for utvikling der profesjonsselskapene møtes.

Jeg reflekterer jobba litt høyt med deg, men det kan jo hende at ... Jo, jeg som lærer er med i et profesjonelt læringsfellesskap. Jeg er med i Rom for kollektiv utvikling, men det man snakker om der, er jo ikke relevant for det jeg jobber med.

[INGER ANNE]

Nei. Og det er jo akkurat det å finne den forbindelseslinjen mellom det individuelle, som er den praksisen som jeg forvalter i mitt undervisningsrom og i mine undervisningsoppgaver, og det rommet hvor vi er flere sammen.

Og det er nok ... Det skal kanskje litt trening til også for å se hvordan det som foregår i det kollektive rommet, faktisk kan komme til nytte i min undervisning.

For hvis det ikke er noen forbindelseslinje mellom det kollektive rommet og det individuelle rommet, så tror jeg motivasjonen for å jobbe i det profesjonelle læringsfellesskapet blir lavere.

Og vi må jo huske på at det heter et profesjonelt læringsfellesskap.

Som man skal både lære, og man skal gi noe inn i det fellesskapet for å kunne få noe tilbake til sin individuelle praksis.

[VEGARD]

Eirik sa jo til meg en gang jeg snakka med ham, at arbeidet i de profesjonelle læringsfellesskapene, det er jo til for å hjelpe deg til å lykkes som lærer.

For ofte som lærer, så er man jo også mye aleine. Og det er jo der man kanskje kjenner på om man lykkes, eller kanskje ikke lykkes.

Så kanskje det også kan være et perspektiv for ledere å ha framme i argumentasjonen, når man er i dialog med lærerne og utfordrer dem til å være med i disse fellesskapene.

Og sørge for at det de setter i midten i læringsfellesskapene, er relevant og nyttig for hver enkelt, som de kan få bruk for i sin praksis igjen. Eller når de samarbeider med andre om å utvikle undervisning.

[INGER ANNE]

Jeg har jo veldig tro på at det ikke er så veldig skarpe grenser mellom kunstfagene og kulturfagene i kulturskolen. Jeg tror det er veldig mye mer som er felles for disse fagene enn vi kanskje tenker på når vi sitter i våre individuelle rom.

Og jeg tror at det ligger et potensial i å få tak i det som er felles, og se på er det noe som faktisk er like aktuelt i ... Teaterfagene, som i musikkfagene og dansefagene.

Og hvordan de ulike fagkompetansene kan bidra til å belyse de ulike praksisene.

Det ser jeg personlig på som et veldig stort potensial som jeg ikke tror vi har utnyttet godt nok i kulturskolene enda. Mange kulturskoler er flinke til det, men der ligger det et potensial også for lederne til å løfte fram arenaer hvor man kan diskutere på tvers av fag.

[VEGARD]

Og på tvers av fagene også er jo noe som jeg syns er utrolig spennende. Én ting er at jo, lærere må jo virkelig få lov å jobbe i dialog med andre innenfor samme fag.

Men jeg opplever i hvert fall selv det. Dette er min erfaring og min opplevelse.

Når man møtes på tvers av fagene, det er da det virkelig blir litt rock and roll.

Det er da det virkelig skjer noe. Og det der var kjempespennende, kanskje jeg skal prøve noe lignende i mitt fag. Å få nye ideer sammen.

[INGER ANNE]

Jeg har jo opplevd det i det praktiske arbeidet, hvor man har hatt lærere med forskjellige fag, og så har man kanskje ut ifra tradisjonen satt sammen de lærerne som jobber med musikk, og så har man satt sammen de som jobber med dans, og de som jobber med teater.

Men da har jeg opplevd at f.eks. lærere kan si at nei, men jeg trenger jo ikke å sitte sammen med de andre lærerne som har samme fag som meg, jeg vet jo hva de mener.

Jeg er jo interessert i å høre. Da blir man mye mer utfordret på sin egen fagforståelse.

Man kan også kanskje bli mer nysgjerrig på hvordan de andre fagene uttrykker, verbaliserer og ordsetter sine praksiser.

[VEGARD]

Det kan jo hende det er noen av lederne som lytter til den podkasten nå, som sitter og flirer litt, og så tenker jeg at vi er jo bare fem ansatte. For det er jo så store forskjeller også.

Vi har noen kulturskoler som er enormt store, og så har vi noen som er ganske små igjen, da.

Og det å på en måte ... Nei, nå skal vi jobbe i fagsiloer. Det går ikke an, for da må Gunnar jobbe aleine.

[INGER ANNE]

Og det er ikke så lett å tenke på dette med på tvers av fag.

Hvis det er bare fem stykker, og særlig hvis man kanskje bare representerer tre fag, eller tre som er alene, og så er det to som er sammen. Men da må man kanskje tenke mer på fellesskapet om læring. Om undervisning. Om det å jobbe med elevene.

Hvis man tenker på at elevene skal være med på læringsarenaer, de skal skape, de skal formidle, så er det klart at der er det noe som man kan jobbe sammen om.

Selv om man er alene i sitt fag. Og det er også noe som kanskje man kan jobbe sammen om fordi at det kan komme alle elevene til gode.

Og når det er en liten kulturskole, så er det også færre elever, som regel. Så man må bare skalere ned, og kanskje ikke gape over for mye. Det er kanskje noe med å vite at vi skal begynne, og vi skal ta litt av gangen. Og sette seg heller kanskje noen litt mer konkrete mål.

Hvis vi skal samarbeide, vi fem, hva er det som kan være interessant for oss, for å gå tilbake til læringshjulet? Hvis vi kan finne ut av hva det er som er interessant for oss fem, alle sammen, og ta med inn i det fellesrommet, hva skulle det være?

[VEGARD]

Der tenker jeg at leder må være aktiv pådriver. Og det å være i dialog med lærerne sine.

For å finne ut hva vi har behov for å sette i midten. Slik at ... Altså, en motsats, da.

Og det tror jeg skjer enkelte steder. At her kommer det en føring. Dette skal dere plassere i midten. Dette skal dere jobbe med. Om dere syns det er relevant eller ikke. Det spiller ingen rolle for dette, vi forplikter oss til. Da blir det mismatch eller en feil i balansen.

Men det å støtte seg litt til den skandinaviske eller nordiske tradisjonen med å få alle stemmene fram. Hva er det vi er opptatt av, hva er det vi trenger å sette i midten?

[INGER ANNE]

Jeg tror i det begrepet fellesskap, læringsfellesskapet, så ligger det en forpliktelse både på lærere og ledere til det å være lærende, altså være åpne og være inkluderende.

[VEGARD]

Du går inn på neste punkt, som jeg tenkte jeg skulle borre litt i. Det med å lede profesjonelle læringsfellesskap. Du har i noen sammenhenger snakka om kulturskoler som en løst kobla organisasjon. Kan du utdype litt om det, og hva tenker du på når du trekker fram det perspektivet?

[INGER ANNE]

En løst koblet organisasjon er en organisasjon som mangler formelle strukturer.

Mellom f.eks. mål, vedtak, planer, myndighetslinjer, beslutningslinjer på den ene siden.

Og selve arbeidsprosessen og resultatet på den andre siden. Organisasjoner kan være veldig ulike med tanke på hvordan de er skrudd sammen i forhold til dette formelle og det som skal foregå i det daglige. Og Kulturskolen er jo kanskje en sånn løst koblet organisasjon på den måten at det er ikke så lett for den enkelte lærer å kanskje ha disse formelle strukturene veldig langt fremme i panna, hvis man kan si det sånn, når man går inn i sitt undervisningsrom.

Og det betyr at når man skal jobbe med disse fellesskapene, så vil det å jobbe med f.eks.

å prøve å utvikle en sterk læringskultur, det kan være en form for lim som kan bidra til å gjøre denne organisasjonen ikke fullt så løs, men litt fastere bundet sammen.

Og man tenker jo da at profesjonelle læringsfellesskap kan være en sånn type læringskultur som kan bidra til å koble de ulike delene av organisasjonen tettere sammen. Her kan vi jo bruke som eksempel rammeplanen. Det er jo en sånn type formell plan.

Og hvordan skal vi jobbe med den formelle delen, når vi skal prøve å se hvilke konsekvenser det skal få for de arbeidsprosessene og de resultatene vi ønsker å få til i forhold til våre elever. Og elevenes læring og utvikling.

[VEGARD]

Jeg blir så glad når du snakker om det. Du har nevnt flere ulike kilder som kan være relevante. Vi skal lenke opp det under denne episoden.

Men du hadde nevnt ei bok med Ås og Vennebo som tar opp denne tematikken.

[INGER ANNE]

Og de snakker spesifikt om ledelse av profesjonelle læringsfellesskap. Fordi at det er utfordrende for ledere å få dette til å henge sammen. Det er ikke noe kvikk fiks.

Man må rett og slett bare ... få det til, og bruke tid, finne seg i, være tålmodig, at det tar tid.

[VEGARD]

Der de tar opp verdier og visjoner, altså det å ha delte verdier og visjoner som et viktig punkt.

Det her med samarbeid og samarbeidskulturen mellom vi ansatte. Tar opp det her med kollektivt ansvar. Og det her å ha en spørrende og refleksiv, undrende holdning til det vi holder på med.

Det siste kjennetegnet jeg trekker fram, er at læring i grupper kobles. Lærere lærer jo også når de underviser, og når de da snakker med kollegaene sine om det de lærer i sin undervisning, og deler de fortellingene i profesjonelle læringsfellesskap, da kan mye av det magiske skje.

Det du snakker om, en sterk læringskultur, er kanskje noe av essensen i de fem kjennetegnene. Spesielt det med en spørrende og refleksive holdning til hverandre.

[INGER ANNE]

Ja, og jeg tror jo at det blir mye morsommere å være lærer også. Hvis man kan tenke på at det å være lærer er å være i en lærende prosess for sin egen del også.

For da blir man nysgjerrig på ... Ja, jeg driver og prøver å lære andre å lære hele tiden.

Hvordan lærer jeg selv? Hva tenker jeg om min egen måte å lære på som lærer eller som leder? Hvordan er jeg som leder i forhold til det å lære? Hvordan lærer jeg meg selv å lære?

Hvordan lærer jeg av andre? Jeg tror det er ganske interessante spørsmål å gruble litt over.

Og når man da begynner å gruble over det for sin egen del, så er man også kanskje mer nysgjerrig på hvordan de andre lærer, tro.

For vi voksne i et arbeidsmiljø er kanskje ikke så vant til å tenke på den måten.

Vi er veldig vant til å snakke om hvordan elevene lærer. Vi er kanskje ikke så vant til å snakke om hvordan og at vi selv lærer, både som lærere og ledere.

[VEGARD]

Ja, det er nesten et dilemma i det.

At kulturskolelærere er eksperter på kulturskoleelevers læring.

Men kanskje vi forsømmer oss selv som lærende i en sånn setting?

[INGER ANNE]

Jeg har jo min erfaring fra musikkfaget, og hvis jeg kan bruke det som eksempel, så er det nå at alle som har jobbet med musikkfaget, vet at du må øve. Du øver jo fordi du skjønner at det er noe du må lære. Og det krever tid. Det krever konsentrasjon. Det krever innsats.

Og det er litt det samme når du skal lære deg å undervise. Det er også noe du må jobbe med over tid. Og det at du da tenker at det trenger jeg ikke å snakke med noen om.

Det er jo egentlig litt sånn rart, med den erfaringen du har at du må øve hver dag gjennom hele oppveksten for å klare å beherske en instrumental ferdighet, f.eks.

[VEGARD]

Og når du sier ordet øve, så der bruker jeg ordet trene. Altså at man trener på noe.

Og i mitt hode er jeg kanskje et litt søkt, eller feil eksempel å trekke inn i kulturskolen. Men som sagt, jeg har ikke sagt det ennå heller. Men ... Jeg har vært litt ivrig på å sparke i fotball, f.eks. Men det har aldri vært sånn at du ikke trenger å komme på trening, du blir ikke noe bedre av det. Bare møt opp på kamp! Når vi skal prestere, f.eks., så ser man at det fungerer.

Men utfordringa mi var at jeg trente kanskje ikke godt nok. Eller trente kanskje ikke på de riktige tingene.

[INGER ANNE]

Når man har trent eller øvd på noe, så vet man jo at noen ganger så føler man at det hjelper, og at man lykkes ganske fort. Og da blir man enda mer motivert.

Så det er jo det som kanskje er pedagogens store utfordring. Det er å balansere hvor mye du må trene, øve, før du kan forvente at du kan se resultat. Og det er der jeg tror kanskje at vi må være flinke i det voksne læringsfellesskapet til å hjelpe hverandre å se.

Det er kanskje vanskeligere både for lærere og ledere å se de resultatene selv.

For det kan være små endringer, og det går over tid. Så i et sånt profesjonelt læringsselskap ligger det jo også veldig mange muligheter for anerkjennelse og støtte. Som jeg tenker at veldig mange, uansett hvor de er i arbeidslivet, egentlig trenger. For å føle at man gjør en meningsfylt jobb, og at det er ... Noe som gir mening både for deg og for de du jobber med.

[VEGARD]

Jeg skal gå litt videre, Inger Anne. Nå er jeg litt tilbake til den presentasjonen som jeg så du holdt en gang tidligere i år. En av overskriftene var at ledelse er en avgjørende faktor for å lykkes med det profesjonelle læringsfellesskapet. Nå skjønte dere også måten jeg leste det opp på, at jeg har presentasjonen lignende. Så her har jeg det svart på hvitt.

Men hva legger du i det? For nå er det jo lederne vi prøver å fokusere på her.

[INGER ANNE]

Ja, altså det er jo mange som har skrevet om denne klare sammenhengen mellom alt fra ledelsesnivå og vi kan si ned til eller ut til det som er hvilket resultat elevene kan ha muligheter til å oppnå. Og det tenker jeg i, når man snakker om kulturskoleutvikling knytta til læringsfellesskap, så er det jo det at rektor er en helt avgjørende person.

Som gjennom sitt arbeid må legge til rette for at dette profesjonelle læringsfellesskapet fungerer. Det må jo etableres, det må fungere.

Og rektor må på en måte ha en oversikt over alt som skjer helt ut til elevenes læringsresultat.

Og det er jo en ganske stor oppgave, og jeg vil jo tro at ...

Når rektor jobber med læringsfellesskapet mellom lærerne, så må rektor også sikre seg noen form for tilbakemelding fra lærerne. Hvordan kommer dette videre til elevene?

Og der har man jo i kulturskolen kanskje ... Svakere tradisjoner enn man kanskje har i grunnskole. Fordi at i grunnskole så er det ofte flere lærere som jobber sammen om en klasse. Så man har kanskje flere muligheter til å hente inn tilbakemeldinger.

Så jeg tror at en av de tingene som vi må jobbe med i kulturskolen, er å se på hvordan kan vi få mer oversikt over ... Hva den enkelte eleven lærer.

Og læreren har jo den oversikten, men i hvilken grad har rektor den oversikten?

På en sånn måte at den kunnskapen rektor får om dette, kan bidra til at rektor hele tiden er i stand til å ... Motivere det profesjonelle læringsfellesskapet til å jobbe med å utvikle disse praksisene. Og det er jo ikke fordi at praksisene er dårlige, men det er kanskje nettopp fordi at en del av de praksisene som fins i kulturskolen, er veldig gode.

Og at man nettopp kan ønske å få de praksisene distribuert til flere lærere.

Som kan diskutere de praksisene seg imellom. Å få fram hva det er som gjør at disse praksisene er gode.

[VEGARD]

Jeg er helt enig i det.

Og det støtter jeg veldig opp under. Du snakka tidligere også om dette med at de profesjonelle læringsfellesskapene ... Altså det å være fokus på det å være lærende.

Og det er også litt sånn i forhold til lederen òg at dersom en leder forventer at lærerne skal være lærende, må ikke også da lederen være lærende?

Altså talk the talk, walk the walk, eller hva det heter.

[INGER ANNE]

Jeg tror at en leder som ikke har noe egenerfaring og egenforståelse av at vi hele tiden må være i et lærende modus, vil ha problemer med å etablere og utvikle disse fellesskapene i sine egne personaler. Så det er jo en interessant diskusjon i samarbeidet mellom lærere og ledere. Hva er det å være et lærende menneske?

Hvis vi som kulturskole, vårt personale, hvis vi skal si at vi er en lærende organisasjon, hva er det vi skal kjennetegnes av da? Hvordan vil de ordsette det å være lærende, enten det er i det individuelle fokuset ... Hva er det som gjør at jeg kan kalle meg for en lærende pedagog?

Og hva er det som gjør at vi som personale kan kalle oss for et læringsfellesskap?

Jeg tror det er veldig viktige diskusjoner å ta i personalet.

[VEGARD]

Jeg nevnte litt på det. Det er litt at jeg har hatt en erfaring som ikke er i kulturskolen.

Men altså at et ledernivå som har en forventning om at nå skal dere jobbe med eller lære noe, og så trekker leder seg tilbake. For de har mange andre presserende saker.

Man kan jo jobbe 24 timer i døgnet som rektor og som leder. Men da splitter man den sammenhengen mellom lederskapet og lærerne og læringsfellesskapene.

Mens jeg har andre situasjoner der lederne engasjerer seg mer inn og blir med.

I teamene i de profesjonelle læringsfellesskapene. Og opptrer undrende, spørrende.

Ikke for å kontrollere, men for å være med og lære sammen. Og i sannhetssituasjoner.

Da syns jeg det begynner å skje spennende ting.

[INGER ANNE]

Absolutt. Og jeg tror det er en helt nødvendig forutsetning for å få disse lærende fellesskapene til å virkelig syde og koke.

Det er at man har en leder som er med på den dansen, hvis man kan si det sånn.

Og som både fører ... Og som også begeistres og begeistrer.

For det er arbeid som skal ligge til grunn for det å være i et sånt fellesskap også.

Det må være motivasjon og begeistring. Entusiasme. Og ikke minst tilstedeværelse.

Når du sier en rektor som trekker seg tilbake fra det som han eller hun først har

[VEGARD]

Men det skjedde jo ikke i kulturskolen da? Nei, selvfølgelig ikke.

Nå snakker jeg om grunnskole.

[INGER ANNE]

Nei, og jeg tror at den tilstedeværelsen, både fysisk og mentalt, den er ganske avgjørende.

[VEGARD]

Du nevnte et stikkord i stad som jeg beit meg merke til. Dette med lederen som tilrettelegger.

For det har jeg vært veldig opptatt i, både mot kulturskoler og på det pedagogiske feltet.

Og jeg har jo samarbeida en god del med Bent Torbjørn Lund, som bl.a.

har oversatt mye av forskninga knytta til profesjonelle læringsfellesskap til en nordisk kontekst. Og der er det noen punkter som jeg brenner litt for.

Så kan jo eventuelt du, Inger Anne, være litt av min sparringspartner om du er enig om det her er viktig eller ikke.

Men jeg tenker at i hvert fall for dere som er ledere i kulturskolen ... Én ting er at ledere skal legge til rette for lærere, som igjen skal legge til rette for elevenes læring i kulturskolen.

Og her snakker vi om ledere som tilretteleggere for å få til det gode og videreutvikle gode profesjonelle læringsfellesskap som skal hjelpe lærerne å lykkes i praksis.

Men da er det jo noen faktorer som jeg tenker er viktige å ha med seg.

Det ene er tid. Man trenger faktisk tid til å være i rommet for kollektiv utvikling.

Og det å ha tid og møtepunkter, der er jo konteksten helt annerledes i kulturskolen enn i grunnskolen. Så det er jo en utfordring som jeg tenker er viktig å ha med seg.

Det andre er dette med arenaer, det å ha gode møteplasser.

Det å faktisk ha regelmessig, ukentlige møtepunkter. Jeg snakker mye med Torbjørn Lund om strukturer. Man har kanskje strukturer i to nivåer.

Man har strukturer knytta til regelmessigheten av at man skal ha møter i profesjonelle læringsfellesskap regelmessig.

Det andre er det å ha strukturer i de møtene man møtes, for å få det til å f.eks.

bruke strategier som lærerne møter, eller bruke IGP-metodikk, altså individuelt arbeid først, og så møtes i gruppe, og så deling i plenum.

Eller det å f.eks. bruke rollekort som metodiske grep i møtene for å komme grundig og dypt nok inn.

Vi var jo inne på at det også må deles både i fag og på tvers av fag.

Jeg har notert to ting til, så skal vi få lov å kommentere litt på det. For da bare raser det av gårde. Vi vil jo ikke ha en podkast som er 24 timer heller, det er jeg sikker på.

De to siste punktene. Det ene er involvering, da.

Det nevnes også eksplisitt i rammeplanen at lærerne skal delta. Det har jeg snakket om i en film også. Det er ikke tilstrekkelig å delta. Alle må være aktive bidragsytere i læringsfellesskapene. For at det skal fungere.

Og så er det noe med hva er det vi faktisk skal jobbe mot.

Hva er det vi ønsker å oppnå, hva er intensjonen, og hvor er det vi skal hen?

Dette er det vi trenger å jobbe med.

[INGER ANNE]

For å begynne med det siste, så tror jeg jo det at i og med at mange kulturskoler har lærere i veldig ulike stillingsstørrelser, så er dette de andre tingene som du nevner med tid, arenaer og strukturer. Det vil være litt avhengig av hvor mange som kan være med på alt.

Og hvor mange som bare kan være med på noe, og hvor mange som kanskje bare kan være med på ganske lite.

Så der er det en stor lederoppgave å prøve å peke ut hvilke typer mål det er alle skal være med på. Og da må man jo lage de strukturene sånn at det ...

Får også den læreren som kanskje har en liten stilling, mulighet til å være med på.

Så det å koble mål med disse andre faktorene som du nevner, det tror jeg er litt viktig at lederen tenker nøye igjennom. Og så er det jo helt sikkert sånn at ...

Det er ikke alle som syns at disse møtene er like meningsfylte.

Så det å kanskje begynne litt i det små, sørge for at de tingene man tar opp, de begrunnelsene man gir for hva man ønsker å oppnå, at det er noe som man kjenner at man har aksept for.

Det å ha legitimitet som leder i forhold til de målene man setter, og at det er noe som er godt gjennomdiskutert i personalet, så alle føler at her kan jeg gå inn og forplikte meg, for dette vil jeg veldig gjerne være en del av ... Det tror jeg nok er en viktig forutsetning for i det hele tatt å klare å ... Ikke bare være til stede fysisk, men faktisk engasjere seg i de samtalene som skal foregå.

[VEGARD]

Ja.

Jeg er helt enig. Inn på relevans igjen. Hva er det vi setter i midten?

Hvis lærere har mye erfaring med at det som settes i midten, er veldig på sidelinja i forhold til hva jeg er opptatt av, eller hva jeg tenker vi skal være opptatt av på kulturskolen, så er det jo ... Er det fort gjort å prioritere at nei, da må jeg jobbe med noe annet, eller nei, oi, kanskje jeg skal ta en tannlegetime da? Det passer egentlig veldig bra, for det der er ikke så viktig likevel.

Men det er jo der man kanskje må være litt sånn skarp og tydelig som leder også, og si at dette er i hvert fall noe av dette som skal alle prioritere. Altså virkelig legge vekt på det, og jobbe godt for å sørge for at man får til de møtepunktene.

[INGER ANNE]

Jeg tror også de samtalene lederne har med hver enkelt medarbeider, kan være med på å gjøre lederen bevisst på hva som er viktig for denne personen, og hvordan skal jeg tilrettelegge det som skal være felles, sånn at det kan bli relevant og meningsfylt for alle.

Og da må man jo kanskje litt dypere inn i hver enkelt lærers praksis enn det man kanskje har vært vant til. Man må liksom helt inn i den enkelte lærers hverdag i kulturskolen for å klare å få tak i hva er det som kan være spennende og meningsfylt for denne læreren.

Og lærerne må også øve seg til å fortelle om hva er det som skal til for at disse fellesarenaene skal bli meningsfylte for meg.

[VEGARD]

Det kan være en oppgave. Nå kan det hende at noen lytter til podkasten som ikke jobber som leder i kulturskolen. I så måte er det greit å opplyse at denne podkasten er en del av en større, mer helhetlig lederressursstøtte. Som utvikles i samarbeid med Kulturskolerådet for bl.a. å kunne realisere rammeplanen.

I lederstøtten som du kanskje hører på podkasten nå, så blir lederne senere utfordret til å planlegge og gjennomføre et møte i et profesjonelt læringsfellesskap. Basert på det du sier, er det lurt å ha med seg at det man setter i midten er lite nok, men virkelig relevant.

Gjort noen forundersøkelser for å finne ut hva lærerne er opptatt av. Og så ha det som arner sted for møtet, til å gå dypere inn i. Jeg tror det kommer til å svinge.

Jeg har sett det ulike steder. Når du setter det relevante og konkret nok i midten, så skjer det utrolig mye gode, spennende diskusjoner og delinger og utvikling av praksiser.

[INGER ANNE]

Det du rører ved nå, som er helt vesentlig, er at når det som settes i midten, oppleves som relevant for meg, så blir det også interessant for meg å dele mine erfaringer.

For det angår meg og min praksis. Og problemet er jo hvis man opplever at det som skal være felles, overhodet ikke angår meg og min praksis.

Da er det vanskelig å få opp det engasjementet.

[VEGARD]

Det å sørge for at det som plasseres i midten, er viktig. Ved Universitetet i Oslo, på FIKS sine sider, så ligger det også en del informasjon og litteratur om profesjonelle læringsfellesskap, bl.a. Pål Riis har en artikkel der hvor han snakker om hvordan man kan systematisere og danne strukturer for møtene i profesjonelle læringsfellesskap. Det skal vi lenke opp til under denne episoden. Vi skal gå inn for landing og inn på siste biten. Du er også brennende opptatt av dette med verdsettende lederskap. Kan du si litt om det?

[INGER ANNE]

Det at lederen må se seg selv som en veldig viktig del av fellesskapet ... Og lederen må egentlig være eksemplarisk i form av at de grunnleggende verdiene som man sier skal gjelde, de må man også praktisere. Og da er det jo vanskelig, hvis ikke lederen f.eks.

også søker tilbakemelding fra personalet på i hvilken grad oppfattes jeg på samme måten som jeg ønsker å være. Oppfattes jeg, og oppfattes vi, som et profesjonelt læringsfellesskap som representanter for de verdiene vi sier vi står for?

For hvis vi ikke gjør det, så har vi et legitimitetsproblem. Og vi jobber jo da med å hele tiden styrke dette fellesskapet. Og da må vi være ganske sikre på, også i tråd med de kjennetegnene som du har vært inne på tidligere, at de verdiene vi har, de har vi en felles forståelse av. Og vi har også en forpliktelse til å arbeide i tråd med de verdiene. Og da er jo lederen egentlig den som må gå foran.

[VEGARD]

Det varierer veldig i forhold til hvor stor kulturskolen er. Men er det en medium eller stor kulturskole, er det vanlig å ha ledergruppe. Det er også et profesjonelt læringsfellesskap.

Hvis ledelsen eller rektor forventer at vi skal utvikle læringsfellesskapene i fagområder eller på tvers av fag og i ulike grupperinger ... Da må lederne også praktisere det samme for å videreutvikle ledergruppen som et profesjonelt læringsfellesskap.

[INGER ANNE]

Det vet jeg at mange kulturskoler som har avdelingsledere eller fagledere, har hatt veldig stor nytte av. Nettopp å ikke være så ensom i det ledelsesarbeidet, men ha en gruppe å støtte seg til. Mye av det vi har snakket om nå, som handler om kommunikasjon og relasjon,

... knytta til det å ha et ansvar som da rektor har hovedansvaret for, men som rektor har en mulighet til å bruke sin ledergruppe, eller ressursgruppe er det også noen som har, til hele tiden å liksom ... kolla leget og finne ut ... Er vi samla som gruppe? Hva er det vi opplever i våre ulike posisjoner? Bringe det tilbake til en sånn ledergruppe.

Det tror jeg er veldig styrke for mange ledere når de skal jobbe med utviklingsarbeid.

[VEGARD]

Og der sier du også noe ganske viktig. For vi har primært snakket om profesjonelle læringsfellesskap. Men det her er jo en del av det å lede og drive pedagogisk utviklingsarbeid. Så jeg tror vi skal kanskje runde av litt i den settingen her.

Så jeg har et siste spørsmål før vi skal avslutte. Den podkasten er primært laga for de som jobber som ledere. Det kan hende at det er lærere i kulturskolen som også lytter til.

Men det er jo lederne vi vil prøve å sikte oss inn mot. Hva er dine viktigste råd eller innspill nå i sluttfasen av denne podkasten som du brenner inne med nå til lederne?

[INGER ANNE]

Jeg tror det kan være en stor motivasjonsfaktor nå inn i kulturskolene. At vi har fått den nye rammeplanen, som er ganske ambisiøs på den ene siden. Men som også løfter kulturskolens arbeid ganske godt opp og fram. Det å være leder for en sånn type utvikling videre, tror jeg kan være ... ... en veldig spennende jobb, og det å prøve å skaffe seg de alliansene man trenger i personalet, enten man har en ledergruppe eller man finner ut at man skal lage noen større fellesskap, det tror jeg veldig mange ledere vil oppleve som veldig givende.

Og mange kulturskoleledere har jo tidligere sagt at noe av det som er litt utfordrende med å være leder i kulturskolen, er at du er ganske ensom. Det er ikke som en grunnskolerektor som har mange andre grunnskolerektorer i samme kommune som de kan snakke med daglig hvis de vil.

Kulturskolerektoren står litt alene, så det for kulturskolerektoren å ha personalet tett knyttet til virksomheten, og det de skal utvikle sammen, det tror jeg er helt vesentlig for rektors motivasjon for ledelsesoppgavene også. Så det å bruke den rammeplanen for alt hva den er verdt, i forhold til å få et større læringsfellesskap rundt det som rammeplanen nå skisserer, og som er innholdet, tror jeg er veldig optimistisk.

[VEGARD]

Tusen takk, Inger Anne, for at du ble med på denne podkasten.

[INGER ANNE]

Tusen takk for at jeg fikk lov å være med.