[Automatisk tekstet av Autotekst med NB Whisper. Kan inneholde feil.] 

Du lytter til Sellpodden, en podkast fra Senter for livslang læring. 

[EGIL HARTBERG] 

Ja, velkommen til en ny podkast fra Innlandets skolekonferanse 2025. Vi har akkurat vært på en sesjon hvor vi har sett filmer fra praksisfeltet. Og så har vi hørt Kathinka Blichfeldt, som har ramma det inn og vist folka i salen åssen de kan bruke dette materiellet på sine egne skoler. Og så har vi hatt et panel med én lærer fra Børstad ungdomskole. Og Kristian Øen og Charlotte Duesund har vært med i det panelet i dag. 

Og jeg har vært tilhører. Jeg heter Egil Hartberg og kommer fra Universitetet i Innlandet, Senter for livslang læring. Og nå har jeg fått med meg Charlotte Duesund og Kathinka Blichfeldt, som begge er kollegaer av meg på universitetet. 

Og jeg tenkte vi skulle snakke litt om det vi har hørt. Og i forbindelse med denne podkasten, så har du også tilgang til de filmene som vi nettopp har sett sammen og reflektert rundt sammen i denne sesjonen på Innlandets skolekonferanse. Og der er det én film fra en ungdomsskole, Børstad ungdomsskole, og så er det én film fra Sogsti barneskole. 

Og kanskje du, Charlotte, har lyst til å begynne med å fortelle litt om hva du fikk med deg av hovedpoenger fra ...Kanskje du kan velge én av de filmene, så kan jeg få Katinka til å snakke om den andre. Bare prøve å si litt om hva du har hørt. Nå kan jo de lytterne se filmen selv. Men litt kort om hva som var hovedbudskapet, kanskje, i filmene. Eller en av dem. 

[CHARLOTTE DUESUND] 

Jeg vil starte med hovedbudskap fra begge filmene. For det jeg kanskje sitter igjen med, som jeg hører går igjen, det er jo hvordan disse lærerne jobber med å virkelig bruke elevene aktivt på så mange forskjellige måter. 

Det neste jeg hører, er hvordan det de gjør, blir ganske aktuelt og livsnært. Og litt sånn spot on, da. Det elevene er opptatt av fordi dette blir til underveis. Men det som er så kult, det er jo at disse lærerne har kontroll på hva læreplanen ber oss om, hvorfor dette er viktig, hvordan vi kan jobbe. Så det er liksom en sånn helhet og sammenheng i det som skjer, rundt da livsrelevans, eller livsnær læring, og medvirkning, som jeg tenker det er kjempespennende å utforske litt videre. 

Så det var kanskje sånn det jeg hørte sånn overordna. 

[EGIL HARTBERG] 

Ja, så fint. Men da får jeg lyst til å spørre Kathinka om det samme, da, selv om du ikke svarte helt på spørsmålet mitt nå, så kan vi jo gå videre der og heller spørre Kathnka om det samme, hvis du ser litt på tvers av disse filmene, da. Hva hørte du? 

[KATHINKA BLICHFELDT] 

Ja, og min rolle i hele den sesjonen har jo vært ... Jeg har jo både intervjua de lærerne og ledet seansen, så jeg vet ikke hva jeg blir preget av når jeg svarer nå. Men jeg opplever at jeg har snakka med lærere som er modige, lærere som tør å leke. Eller finne fram utforskertrangen og nysgjerrigheten og skapergleden. 

Hvis vi tenker på disse verdiene som læreplanen sier er viktig for at læring skal bli relevant, så gjelder det alle mennesker da, ikke bare elevene. Men det er like relevant for lærerne. Så jeg syns jeg har blitt kjent med noen lærere som lever noen verdier som jeg tror åpner for ...At det blir relevant for lærerne og elevene, og det blir relevant for dem sammen. 

Jeg syns jeg hører to skoler som driver med ... (Og det har vært litt sånn forslitt uttrykk, kanskje, eller alle nye ord som kommer inn i språket vårt og blir sånn) samskapt læring. 

Men vi har diskutert på en del skoler de siste årene, vi reiser jo rundt og støtter lærere og skoleledere og skoleeiere i utviklingsprosesser og egentlig er i læring sammen med dem. Det er jo jobben vår. Da opplever jeg at vi leter etter hva kan den type begreper innebære, hvordan kan det se ut når man skaper dette sammen, hvilken lærerrolle er det som beskrives, og hvorfor beskrives den? 

Og når jeg hører de to praksisfortellingene i dag, så tenker jeg at lærerrollen som beskrives handler om at vi lever de verdiene, da, som handler om at både lærere og elever må være nysgjerrige. Å leke og tørre å prøve og feile. Og at det er viktig for å få til å være sammen i læringsprosessen. 

Så betyr jo ikke det at man skal være likeverdige, men ikke likestilte. Så lærerne har jo en plan, og de vet hvor de skal, og de er fagpersoner. Og de har masse pedagogiske verktøy i det arbeidet. Men de tør å ikke planlegge alt, for eksempel. Og så planlegger de selvfølgelig masse. Hvor de starter, da ... De planlegger ikke ferdig, er kanskje riktigere å si. 

[CHARLOTTE DUESUND] 

Når jeg hører deg snakke, Katinka, tenker jeg at det engasjementet hos disse lærerne ... De sa jo at vi har det gøy, liksom. 

Men det engasjementet, hvordan det smitter over på elevene ... For vi kan kanskje ikke alltid forvente, når vi spør hvilket tema dere vil jobbe med, eller hva er dere opptatt av, hva er dere engasjert i, så er det jo ikke alltid vi kan få vente og få svar. 

De vet kanskje ikke hva de er opptatt av, eller hva de har lyst til å utforske eller er særlig nysgjerrige på, men gjennom disse prosessene så åpner vi kanskje blikket for noe de ikke visste engang, at de kom til å synes var kjempegøy å jobbe med eller bli mer interessert i. 

Så det å liksom bruke elevenes engasjement og lærernes engasjement på den måten for å nettopp skape det engasjementet i fellesskapet.Og da jobber vi jo med å bygge dette laget hvor elevene blir helt avhengig av hverandre i et klassefellesskap. 

Jeg syns det er interessant hvordan disse elevene nesten inviterer hverandre inn i ulike områder og emner som blir temaer for et helt år. Sånn som den ene skolen virkelig lytter til elevene og bruker det som tema. 

[EGIL HARTBERG] 

Veldig bra. 

Det at de inspirerer så mye, disse lærerne som virkelig tør å ta handlingsrommet, det er jo egentlig hele bakgrunnen for denne sesjonen på konferansen. Hvor vi ønsker å bidra til flere og flere skoler med det budskapet om at det er mulig å kaste seg skikkelig ut på dypt vann. Og tørre å ta det store handlingsrommet som er i læreplanene, og så funker det, liksom. 

Og da ... Jeg syns jo at du var inne på det også, Charlotte, de der fellesnevnerne som går på at du måtte la elevene få forfølge de temaene, det innholdet, på en måte, som de syns er relevant for seg. Og så blir det lærernes jobb å passe på at mens elevene driver og jobber med disse temaene, så får elevene også jobbet med ferdigheter og med kunnskaper og med kompetansen som er beskrevet i læreplanen, da. 

Og noen ganger så er det i ett fag omgangen, og andre ganger er det jo i flere fag om gangen. Fordi at de klarer å sette elevene i sånne situasjoner som er så livsrelevante at de ikke bare handler om ett fag. For det er ofte der det virkelig blir livsnært. 

Det er veldig sjelden i livet vårt at vi driver med våre ett fag om gangen. Eller bare ett kapittel om gangen. Eller det kapittelet som det står om i KRLE-boka i sjuende trinn, i kapittel tre. Det er veldig sjelden at vi bruker det aleine i livet vårt. Vi kobler det jo med andre ting. Og da blir det mer relevant, da. 

Så kanskje når vi bruker engelsk i samfunnsfagstimen, det er da vi virkelig viser engelskkompetansen vår. For da driver vi ikke bare med engelsk for å drive med engelsk, men for å bruke det og anvende det i en eller annen situasjon. 

Og det høres det ut som de har fått veldig bra til, da, på disse skolene. 

[CHARLOTTE DUESUND] 

Ja, og jeg tror de har jobba mye med nettopp det med å forstå disse ferdighetene, da. Hva ligger i det, at de har brukt tid i profesjonsfellesskapet på å snakke om ferdighetene? Fordi det må man øve på å trekke inn på ulike måter. 

[KATHINKA BLICHFELDT] 

Jeg opplevde at på begge skolene var de veldig opptatt av disse verbene i læreplanen. Hva er det den egentlig ber oss om, og hvilke eksempler kan ... Da kan jo eksemplene være fra elevene istedenfor at jeg kom med dem, f.eks. Men jeg blir jo veldig nysgjerrig på hvordan de metakommuniserer. Er det aktivitetsstyrt? Det blir jeg nysgjerrig på, det vet jeg jo ikke nok om. Men jeg hører jo lærere som forteller hvorfor de gjør det.  

Og når jeg intervjuer ... Jeg har snakket med elevene på den ene skolen, men ikke den andre…Om hva som gir mening på skolen, så forteller de jo om de samme oppleggene, så jeg antar at de opplever at det er relevant, men jeg er veldig nysgjerrig på hvordan de snakker om hvorfor vi gjør dette, når blir det aktiviteter, for det er jo ganske mange skoler som er aktivitetsstyrt, og elevene kan gjøre morsomme aktiviteter, og de kan være engasjert. 

De kan få medvirke også, men den overføringen til hvorfor dette handler om livet mitt, hvorfor er dette relevant for meg, hvorfor gjør vi dette, eller hva kan jeg bruke dette til ... Den koblingen som skjer på ulike faser i læringsprosessen, blir jeg veldig nysgjerrig på. Hvordan den kommunikasjonen foregår. For det tror jeg den gjør på disse skolene, men jeg vet jo ikke det. 

[EGIL HARTBERG] 

Nei, for det er jo noen overflater der det er noe som er synlig, liksom tematikken er kanskje mest synlig, og så jobber lærerne mye under der med å liksom virkelig sikre at det er kompetansemålene og kjerneelementene det blir jobba med, og det er klart det blir jo ikke ordentlig bra før de får med elevene også på å forstå sammenhengene mellom innholdet gg den kompetansen som det står i læreplanene at de skal ha mot slutten av opplæringen. 

Og da tror jeg at noe av det de får med seg elevene på, er at man jobber jo hele tiden mot en kompetanse! Man jobber jo ikke med en kompetanse, man jobber mot den. Og når man driver og jobber mot den kompetansen, så kan man egentlig jobbe med ganske mye forskjellig innhold. 

Man kan jobbe på mange ulike måter også, så det er på en måte ikke å komme gjennom det innholdet eller komme gjennom de måtene, men det er jo å jobbe i retning av en anvendelse. 

Og vi har jo hatt en diskusjon ... Det foregår en diskusjon blant mange lærere om hvorvidt kunnskap eller kompetanse er viktig. Og så syns jeg det er litt dumt når det blir en polarisering. For det er ikke uviktig at mennesker har kunnskap lenger. Det er viktigere enn noen gang. Men så er det ikke det som er det endelige målet, at du kan repetere noe faktakunnskap. Men at du kan anvende det i en eller annen situasjon. 

På veien fram mot den anvendelsen så trenger du også å jobbe med et innhold og en kunnskap. Sånn at du har noe å anvende. Du kan på en måte ikke anvende noe du ikke har. 

[CHARLOTTE DUESUND] 

Og kanskje lærere, når vi skal tenke veldig sånn i bokser her, må bruke fagkunnskapen sin på en litt annen måte. Nettopp fordi man må trekke inn ord og begreper og sammenhenger og ... Og det kan jo lærerne fordi man har ganske god faglig forståelse og oversikt over faget. 

Så jeg tenker jo at man må bruke litt sånn kreative innganger for å nettopp bruke fagkunnskapen også inn i den måten å jobbe på. Så det er en litt annen måte å tenke faget på, kanskje. 

[EGIL HARTBERG] 

Og krevende, for dette vil være mye lettere i fag som du har høy kompetanse i selv. Og så vil det være litt vanskeligere hvis du har mer overflatisk forståelse for faget. For da er det kanskje en del faktakunnskap som er på plass, men så er det noe med de helt grunnleggende kjerneelementene og tenkninga. Fagets tenkemåte. Praksismåte. Jo bedre du eier den, liksom, og skjønner godt hva faget egentlig er. Hva fagkompetanse egentlig er, da. 

Og dette sier jeg ikke for å snakke noen ned her. Hvis du underviser i fem fag, så kan du ikke forvente at du har ... Jeg har hatt ulike fag selv, liksom, og det er jo mye lettere for meg å være kreativ og dynamisk og la elevene slippe til i de fagene som jeg kan ordentlig godt selv, enn i de fagene hvor jeg vakler litt selv. 

Og det er vanskelig å være like trygg i alle fagene, og da trenger man jo det samarbeidet på skolen også, hvor man kanskje kan ha noen som er litt tryggere enn deg selv, og så kan man bli trygge sammen. 

[CHARLOTTE DUESUND] 

Jeg snakka med et lærerteam som tenkte seg inn i elevenes hoder når de skulle starte opp med et større område: Hva kommer de til å spørre oss om? Er det noe vi tenker at vi kanskje skal utforske litt sammen, vi som profesjonsfellesskap blant lærerne, nettopp for å være trygge når det kommer opp spørsmål eller ting som ...ja, man ikke kanskje helt visste fra før, eller, og det er jo ikke det at det er farlig å ikke vite bestandig, men de kjente seg i hvert fall litt tryggere når de gikk i gang, fordi de hadde tatt en runde sjøl, da, på hva kommer elevene kanskje til å bli litt ekstra nysgjerrige på. 

[KATHINKA BLICHFELDT] 

Jeg tror også vi har en lang tradisjon for å anerkjenne kunnskapsområdene i kompetansebegrepet. Det å utvikle hvordan snakker jeg om noe hvis jeg skal anerkjenne noe annet? Når det ikke er bare å vise fram den kunnskapen, men jeg skal anerkjenne samarbeid, jeg skal anerkjenne refleksjon. Vi skal snakke om hvordan vi når dette på en samfunnsfaglig måte. Så opplever jeg at mange syns det er krevende å utvikle de beskrivelsene. Hvordan gjør man det på en god måte? 

For vi har ikke helt det språket ennå. At vi er litt språkfattige når det gjelder den delen av faget som ikke er kunnskapsbasert. Hva må vi gjøre? Hva gjør at disse lærerne tør å kaste seg ut på dypt vann? Og nå må vi tenke på en annen måte, uten at det betyr at jeg må gi opp alt jeg kan. 

Så snakket jo Mikkel, den ene læreren fra Børstad i dag, han var på scenen og vi hadde et lite panel som kom med kommentarer underveis. Så sa han jo at, for vi spurte han hva er det som gjør deg modig, for det kom opp som et begrep, og da snakket han jo om hvordan det å ha det profesjonelle fellesskapet på jobb, hvor man turte å prøve ut ting, hvor de kunne diskutere, hvor egentlig all utviklingstid, eller jeg vet ikke hva han sa, noe prosent, jeg husker ikke tall, så jeg husker ikke hvor stor del. 

Men store deler av tiden de hadde sammen som lærere, enten det var på team eller i fellesmøter, gikk til å utvikle det språket sammen. Til å diskutere undervisning og læring, og det å rigge gode læringsprosesser og evaluere det. 

Så hvordan bli modig? For når man hører sånne praksiseksempler, så er det fort gjort å ...tenke sånn: det går ikke på skolen hos oss, eller jeg er ikke så kreativ som han, eller hvis vi gjør det samme, og lærere hos meg vil ikke … 

Ok, hvilke prinsipper er det i dette vi har hørt nå som vi kunne tenke oss å utforske litt, da, hva er det … blant annet det med å ta med elevene litt mer med, hva er det vi tør å … Når føler vi at vi må være forberedt, og når kan vi si at det vet ikke jeg noe om? Men jeg kan ganske mye om måter vi kan komme dit på. Og jeg skal hjelpe deg underveis, så jeg kan komme med noen eksempler på ting jeg kan. 

Og jeg syns jo det er fascinerende at man får til å ha det i samtaler helt ned til tredje klasse. Og de skolene som gjør det, får det til hele veien. Så det handler jo om å utvikle en måte å tenke på som ... man må bruke seg på en litt annen måte som lærer. 

Lærerrollen og læreryrket er i endring, og det har det jo vært lenge. Men det å anerkjenne at det tar tid, og det trenger og krever at vi setter av tid til å diskutere, hva tenker du rundt det, hvordan forstår du det? 

[EGIL HARTBERG] 

Det var jo mulig for salen å komme med spørsmål underveis i denne økta. Og det kommer jo veldig mye forskjellig. Du refererte jo noen av de underveis, Katinka, og mange av spørsmålene handlet jo om hvordan kan man få nok tid til dette, og hva gjør vi med timeplanen og de strukturene vi har og sånt? 

Da kom det jo veldig sånn ... konkrete svar på det, egentlig: Jo, men vi har fem uker med vanlig timeplan, og så har vi to uker på slutten hvor det er oppløst. De forteller jo om det på den ene skolen her, hvordan de alltid planlegger en sånn sju-ukersperiode med en sånn anvendelsesoppgave. Som de vet om hele tiden. Og så virker det som elevene har mange vanlige timer fram mot det. 

Men de vet at på et eller annet tidspunkt går vi over fra å lære oss denne kunnskapen og ferdighetene og sånn, til å anvende det i en livsnær situasjon. Og det gir sikkert mer mening også i det som kanskje ikke virker så meningsfullt sånn helt intuitivt der og da. At du må drille inn disse greiene. Men så vet de at det antakeligvis er smart å lære seg disse tingene. Sånn at det blir morsommere når de skal anvende det i en helhetlig oppgave på slutten. 

Jeg prøver å snakke om det dårlige eksempelet, men som egentlig er litt sånn kult. De Karate Kid-filmene, husker dere de? Hvor treneren får han derre gutten til å ... ja, han Karate Kid, da, til å vaske bilen og drive med masse øvelser som man ikke skjønner hvorfor han skal lære. Og så er det sånn eureka når han plutselig skal bruke dette i karate. 

For da har han jo lært seg det han trenger for å bli god i karate. 

Det er på en måte ikke forbilledlig i skolen at du liksom lar elevene gå i blinde og blinde og blinde, og til slutt, etter mange uker, da forstår de det. Bedre læring hvis de forstår hele veien at de kan bruke det til noe, og hvorfor det har en verdi å lære seg den kunnskapen og de ferdighetene. 

[CHARLOTTE DUESUND] 

Men det som er felles for de eksemplene du nevner der, og det som skjer i disse klasserommene, det er jo at det de oppnår, er jo mestring. For jeg snakka litt med Mikkel om dette med hvordan de støtter og hjelper elevene på ulike måter til å mestre. Og at de får et stort repertoar også i måter de kan vise kompetanse på. Så det ligner jo litt på det. 

[EGIL HARTBERG] 

Ja, og så lenge man opplever en progresjon på et eller annet, og en utvikling, så er det jo utrolig ... Så vil det jo fort bli mye læringsglede ut av det. Selv om man ikke skjønner helt hvorfor. Og så er vi jo hele tiden opptatt av at dette er helt optimalt. 

Det skal både være mening og mestring og medvirkning og stor grad av liksom ordentlig tilhørighet hvor alle liksom samarbeider og sånn. Og så får man kanskje ikke til alt hele tiden, men heldigvis så trenger man ikke alt hele tiden for å få til den læringsgleden som er nødvendig for å komme videre i utviklingsprosessene, man kan komme langt med noen av disse elementene. 

Jeg har i hvert fall vært i en del ... Jeg har vært særlig mye i ungdomsklassetimer det siste året. Og da har jeg sett utrolig dyktige lærere som gjør en fantastisk jobb og har veldig gode relasjoner til elevene. Og så ser jeg en del elever som ikke kunne brydd seg mindre om det som skjedde i timene, enn det de gjør. 

Og da tenker jeg at kanskje vi må planlegge litt med utgangspunkt i det først. Hvordan kan vi ha noen timer hvor alle kobler seg på? Og så kan vi kanskje være litt mindre stressa på om elevene lærer seg akkurat det du hadde tenkt at de skulle lære i den timen eller i den uka. 

Men så lenge de lærer noe som ikke er helt irrelevant, og har utbytte av alle timer, så vil de over tid, selv om det ikke er akkurat etter lærerens plan, hva de lærer når, så vil de over tid bygge mer kompetanse enn hvis de bruker halvparten av tida si på å være uinteressert, da. 

[CHARLOTTE DUESUND] 

Og så tror jeg ikke vi skal undervurdere hvor mye språk og det å snakke sammen i det du beskriver nå, da, for de er jo sammen om noe, og hvor mye man utvikler språk og det at man beriker sitt eget språk og får tanker fra andre, hvor utrolig viktig det er som en verdi i seg selv. 

Så det med språket, fordi vi ber elever prate sammen, og vi hjelper dem til å prate sammen, og de på en måte, ja, bruker hverandre, da, både i sin egenlæring og til andres læring ... Det er jo egentlig en av de viktigste demokratiske verdiene som vi hele tid må være på jakt etter, å hjelpe elever til å ha ... Ja, de trenger språk. 

[KATHINKA BLICHFELDT] 

Jeg ser det er noen av de spørsmålene som er kommet inn her, nå spoler jeg kanskje, kanskje dette er et sidespor, men ... det kom flere spørsmål som vi ikke rakk å ta på scenen. Men et av spørsmålene var hvordan funker dette for hele elevmangfoldet vi snakket om. Vi startet jo dagen med å snakke om forskjellen på det ordinære og det som er tilpasset. Og ut ifra det jeg har fanget opp på de skolene som tør å ta med elevene, så opplever de jo at rommet for mangfoldet øker. 

Så jeg opplever at jeg har noen spørsmål her som sier at det hadde vært fint å høre hva dere gjør med de som ikke håndterer Storyline f.eks., eller de som ikke klarer å medvirke fordi de skjønner ikke, eller de har spesielle behov. Men det er ganske enstemt fra de skolene hvor jeg er ute og ser at de faktisk har mindre behov for spesialundervisning, mindre behov for tilrettelegging, når de klarer å inkludere elevens stemme, utvikler det språket sammen. 

Og at det er det som blir anerkjent, mer enn kanskje faktakunnskapen eller det læreren hadde bestemt var viktig, da. For idet du får lov til å velge deg selv inn ...så ligger det en tilpassing i det, som gjør at behovet for tilpassing blir mindre og det ordinære rommer mer, da. 

Men jeg ser det er flere som har spurt om det her også. Interessant. 

[EGIL HARTBERG] 

Jeg tenker at ... Det høres sikkert ekstremt ut for mange, men mennesker lærer jo av å drive med ting sammen med andre mennesker. Alle de erfaringene du gjør deg når du lever livet ditt, gjør jo at du utvikler deg. Så hvis en skal gå skikkelig langt, kan en si at bare la folk være sammen, da. Da vil det jo utvikle seg språk og kompetanse, uansett nesten hva du gjør. 

Men det er klart, lærere har jo også noen forventninger til seg om at de klarer å spore elevene inn mot de ulike fagene og de ulike kompetansemålene og sånn. Hvis utgangspunktet kan være at folk er sammen og lærer sammen, og så kan læreren kanskje, istedenfor å planlegge på forhånd, følge med underveis. Når er det jeg må hjelpe en inn i noe faglig? Når er det jeg må legge til noe som ikke kommer av seg selv? 

Litt sånn som de jobber kanskje i barnehagen med at barna leker sammen, og så er det noen som ...som blir litt utenfor leken, så må man hjelpe dem inn, på en måte. 

[CHARLOTTE DUESUND] 

Det var en lærer som sa til meg at 'jeg legger ut noen ostebiter'. Og det er egentlig litt det der å invitere til, at nå ser jeg at jeg må justere noe eller gjøre noe. 

Om det er i lek i barnehage, eller om det er i læringssituasjoner eller i aktiviteter, så handler det jo egentlig om at vi liksom er på jakt etter 'hva kan jeg putte på her? Er det et spørsmål, eller er det en ny vinkling, eller ... Og som hun også sa, og så må jeg gi meg før det blir for mye popkorn overalt. 

Det er jo det vi kjenner igjen fra barnebursdager når det har gått for langt. Så det er den balansen der, da, i å legge ut ostebitene, men også gi seg i tide eller spore det. 

[EGIL HARTBERG] 

Men et sånt tankesett er hvordan kan jeg legge ut ostebiter til hele mangfoldet av elever? Det er ikke så rart at man da lykkes med ... Eller at det fungerer for en større del av mangfoldet. Og man får mindre behov for spesielle tilrettelegginger, da. Fordi du tar utgangspunkt i vanlige handlinger som mennesker driver med sammen med hverandre. 

[CHARLOTTE DUESUND] 

Vi må tenke dette over et lengre tidsperspektiv også, for over tid vil man jo se til hverandre også, disse elevene, og hvor mye de lærer av hverandre i hvordan de lærer og utvikler seg. Og så modellerer man og får eksempler fra medelever etter hvert også. 

Så det er jo sånn at vi skal ha litt raushet for at noen trenger litt tid, og trenger å se litt og være litt observatører til en del ting som skjer i et klasserom, og det er også greit. 

[KATHINKA BLICHFELDT] 

Det betyr ikke at det er lett. For noen er det en omstilling. For noen vil det oppleves som at man gir fra seg en kontroll man hadde før. 

Hvis man ikke, som i begge eksemplene, så har jo ikke læreren ferdig planlagt når de kommer på skolen. Når skoleåret begynner, så er det ikke ferdig planlagt. Når en periode begynner, så er det ikke ferdig planlagt, men de tar med elevene inn. Og hva det krever av lærere å være kreative og finne de ostebitene, da. Men det er jo nettopp derfor vi trenger hverandre i dette profesjonsfellesskapet. 

Det er jo en påstand, men jeg tror nok at en del lærere selv har vært veldig flinke til å gå på skolen. Og at de er, at det er, vi opplever jo ut ifra spørsmål vi får når vi legger den type eksempler på bordet, da, altså hva som er krevende, og da får jeg lyst til å spørre, hva tenker du om skole, hva er det viktigste med skole? 

Hvis du ikke tenker på hva som har vært før, men hva tenker du er viktigst nå, når vi vet at elevene ikke opplever skolen som relevant nok? Når vi vet at så mange kobler seg av, for det er en reell utfordring i dag ... at elevene mister motivasjonen gjennom skoleløpet. Og de mister opplevelsen av relevans. Hva er det verste som kan skje? 

Men jeg tror ikke det er lett, for det er et stort skifte. Og vi har en masse interessenter rundt som har sine meninger om hvordan en skole skal se ut, hva en skole skal være. 

Vi hadde disse spørsmålene underveis. Men hvordan gir du tilbakemelding i matematikk når det er brukt i en storyline? Hva er en tilbakemelding? Hvordan gir du vurdering når du skal fange kompetanse? Det høres enkelt ut, men hva med sluttvurdering? Da har du jo noen bilder i hodet av hva en vurdering er, hva en vurdering skal brukes til. 

Hva det vil si å fange kompetanse, hva en tilbakemelding er+ Mens jeg tenker at all vurdering som skjer underveis, handler om å ha god dialog med eleven. Så eleven vet hvorfor vi holder på med det vi gjør, hva vi strekker oss mot. Hvordan ser det ut når det er bra? Hva må jeg prøve å gjøre da? 

Det er vurdering, men det er ganske mange som har noe annet i hodet enn det jeg sitter og sier nå når de snakker om vurderinger, som jeg ser noen lurer på her. 

[EGIL HARTBERG] 

Og jeg er helt sikker på også at mange blir … istedenfor å være kreativ og slippe seg litt løs, så blir man opptatt av hvordan man kan ivareta alle elevenes rettigheter, ikke sant, dette rettighetssamfunnet, og foreldre som liksom lurer på hva gjør du for mitt barn? Hvis eleven ikke kan alt de burde kunne, har du gått gjennom det, liksom?  

Skole har jo aldri handlet om at læreren skal gjennom. Men det er noe med å holde ryggen fri som kan få mye oppmerksomhet, også i møte med statsforvalter og juss og sånne ting. Så det er forståelig at man er litt redd for å slippe for mye opp, da, og bli for ... ja, å planlegge på en mer åpen og dynamisk måte. Det er veldig forståelig. 

Men vi håper at sesjonen i dag, og at disse skolene også kan inspirere til å tørre å ta litt, som da er intensjonen egentlig med denne økta som vi har hatt på Innlandets skolekonferanse, ta litt handlingsrom. 

Jeg lurer på om vi skal si at vi har vært innom et par viktige punkt i denne samtalen. 

[KATHINKA BLICHFELDT] 

Det har vi. 

[EGIL HARTBERG] 

Tusen takk for at dere ble med. 

[KATHINKA BLICHFELDT] 

Bare hyggelig.