Transkripsjon – Leselyst og praktisk læring i alle fag 

[Automatisk tekstet av Autotekst med NB Whisper. Kan inneholde feil.] 

Jørgen: Hjertelig velkommen til denne episoden av Sell-podden, hvor jeg er programleder. Og jeg heter Jørgen Moltubak. Hvis du blir nå forvirra fordi du har hørt skolepodder før, så trenger du ikke være forvirra, fordi  dette er hverken «Rekk opp hånda» eller «Skolesnakk», det er «Sell-podden», fordi jeg har begynt å jobbe på SELL. Så sånn er det. Men nok om det. 

Denne episoden er tatt opp på Innlandskonferansen 2025, og jeg har nettopp vært deltaker med flere hundre andre lærere på en sesjon som het «Leselyst og praktisk læring i alle fag». 

Den var veldig spennende og bra, og de to som hadde den, var Linn-Therese Bern og Dorthe Gunnhildsdatter Hagen. 

Hei til dere! 

Linn-Therese: Hei. 

Dorthe: Hei. 

Jørgen: Takk for en veldig fin sesjon. I denne episoden skal vi snakke om det dere gjorde. 

Jeg har noen spørsmål til dere, og dere kan fortelle om det, sånn at de som ikke hadde gleden av å være til stede, også kan få et innblikk i det. Fordi det er jo flere spennende temaer som ligger under den overskriften. Men aller først kan dere kanskje si litt mer om dere selv? Hvor dere jobber, og faglig inngang til dette. 

Vil du begynne, Linn-Therese? 

Linn-Therese: Det kan jeg gjøre. Vi jobber på Universitetet i Innlandet. 

På Fakultet for lærerutdanning og pedagogikk, Institutt for musikk ... Nei, nå snakker jeg feil, vet du. 

Jørgen: Jo. 

Det er da kanskje en forkortelse? 

Linn-Therese: Ikke for instituttet. For fakultetet er det loop. Men vi er på Institutt for kunstfag og kulturstudier. Så begynner jeg å snakke om musikk, for der er vi mange usikkstudenter. 

Men Dorthe og jeg underviser alle lærerstudentene vi har i kommunikasjonskultur og i kommunikasjonstrening og i drama som læringsform og mye forskjellig. 

Dorthe: Veiledning er vi inne i. Og vi gjør en del opplegg inn i rekomp og dekomp.  Utviklingsarbeider på ulike skoler. Så rent faglig bakgrunn så har vi jo drama eller teater. Anvendt teater for min del fra England. Som vi har vært her i ti år snart, på universitetet. 

Jørgen: Ja, nemlig. Og dramapedagogikk er helt sentralt i det dere da driver med. Helt riktig. 

Begge to. Det fikk vi erfare på kroppen, alle vi som deltok, og både måtte reise oss og gjøre forskjellige ting som vi skal komme tilbake til. Jeg har lyst til å stille litt overordna spørsmål. Denne sesjonen leselyst og praktisk læring i alle fag, hva ville dere med den? 

Hva tenkte dere at når deltakerne går ut, så skal de sitte igjen med? 

Linn-Therese: At det å ta utgangspunkt i både skjønnlitterære og faglitterære tekster når du skal undervise, og bruke noen utforskende, kreative, praktiske innganger, det gir engasjement og leselyst. 

Jørgen: Åpne opp boka og komme i gang med det hvis man ikke gjør det. Nå nevnte dere leselyst, og det andre uttrykket er praktisk læring. Det er jo et uttrykk man har hørt lenge, alle som er opptatt av skole. Både i stortingsmeldinger og skolehistorien og i nyere tid og eldre tid. Og hva legger dere i det? Hva er praktisk læring? 

Linn-Therese: Den viktigste forståelsen for å få tilgang til hvordan man skal gjøre praktisk læring, er nettopp det, å gjøre. At det må handle om å gjøre, ha flere handlinger som utvider. 

At det ikke er bare, det er viktig å lese og skrive, men at vi får andre handlinger inn i undervisninga som kjennes praktiske. For da klarer man å bygge mer bro til det livet ... Som skjer hele tiden, både inni skolen og utenfor, men det som elevene eier. 

Dorthe: Vi vil jo også illustrere hvordan du gjennom de gjøringene som vi inviterte deltakerne til å være med på, kan aktivere hele sanseapparatet, i hvert fall mer enn bare hodet, gjennom dette her med hode og hjerte og hånd, eller å høre og føle og gjøre. Man tenker at det praktiske er å sette i gang mer. 

Jørgen: Ja, for det er ofte når man følger med i mediene, når det er snakk om at skolen skal bli mer praktisk og sånn, så ser man jo hvor mange symaskiner kan vi kjøpe inn, og hvor mange sløydsaler kan vi bygge. Men dere jobber jo med det som kanskje i utgangspunktet regnes som teori, da. Tekst, lesing ... Så da handler det om å koble på kroppen og gjøre ting. Og så var det et annet uttrykk dere brukte i introduksjonen her, som jeg tenkte ... Hva betyr det egentlig at det er estetisk inngang? Hva er estetisk inngang til lesing? 

Linn-Therese: Og det tror jeg egentlig at vi ikke kan si at vi har hørt noen andre bruke, men det knytter seg jo til ... Man kan jo snakke om estetisk lesning, men en estetisk inngang til lesning, det handler jo liksom om hvordan invitere inn i lesinga, og at den kan, når den er da enten praktisk eller estetisk, så inviterer den ved å appellere til hele dette sanseapparatet, da. 

Få en invitasjon gjennom å høre noe, se noe og gjøre noe, sånn at du, som Dorthe sa i stad, liksom utvider det. At det blir mer. 

Jørgen: For estetisk i det hele tatt, jeg vet ikke om det går an å forklare det noe mer ... På folkemunne så er jo estetisk bare vakkert eller ... Det var fint, ikke sant? Det var estetisk, men det er jo ikke det vi egentlig snakker om i denne sammenhengen. 

Dorthe: Når vi snakker om de estetiske læringsformene ... Så handler det om å koble på hele kroppen og hele deg inn i læringa. Sagt litt enkelt. 

Linn-Therese: Og så har du jo også en rot i kunstfaga. Og derfor dramaet, som har sin rot igjen i teaterfaget. Man kobler på de kunstneriske virkemidlene fra teaterfaget, eller kanskje også fra musikken. Og vi kunne jo hatt en lengre workshop hvor vi hadde klart å bruke enda mer kunstfag inn i undervisningen og inn i de ideene vi har presentert. 

Jørgen: Ja, og så vidt jeg husker fra min tid på Blindern, så var også ordet estetisk ... Ord språklig sett er knytta til sansning fra antikken av, så det henger jo sammen, alt sammen. En estetisk inngang var noe vi deltakerne fikk. Vi fikk utdelt konvolutter på bordene hvor det lå masse ord og setninger. Første oppgave var at vi skulle trekke fem lapper hver og sette dem sammen til et dikt. Og så etterpå framføre dem for hverandre. Jeg kan melde at fra min gruppe så ble det veldig fint. Alle var overveldet over hvor fine de diktene ble, og om man framførte dem på litt forskjellige måter. Jeg vil utfordre dere på hva intensjonen var. Hva er det man vil med å gjøre noe sånt? 

Linn-Therese: Jo, de orda og de setningene var klippa ut av en tekst som var et av våre litteratureksempler, 'Morkels alfabet', av Stian Hole. Så det var et ønske om å møte ord og uttrykk som du seinere kunne gjenkjenne i den litterære teksten. Og så er det en anna måte å forholde seg til språket på, og lage tekst på, når du får det litt sånn strengt servert. Bruk fem av disse, kanskje bytt ut én. Så får du litt sånn tydelig rammer, sånn at du på en måte må bruke det kreativt, men ganske kjapt. 

Og at da ... Ønske at det skaper litt sånn nysgjerrighet, og også det som du beskrev, en liten mestringsfølelse. Jeg får til det her. Det kan bli fint. 

Jørgen: Ja. Det tror jeg hele min gruppe opplevde. Fordi at denne mestringsfølelsen ... Det er jo ikke den eneste følelsen som jeg kunne merke i det rommet. Det var mye følelser og litt stress og litt manglende komfort og ... Og dere hadde en modell med komfortsonen ... Beskriv den med tre ringer utenfor hverandre. 

Dorthe: Innerst har du kjernen, som er komfortsonen, som jeg syns er behagelig å være i. Hvor alle erfaringer og sånn ligger. 

Og så har vi neste ring, der står det 'strekksone'. Å strekke seg ut, kanskje bitte litt, av komfortsona. Og i den ytterste sirkelen så er det skrekksona. 

Og vår intensjon var i hvert fall å gjøre aktiveringer og øvelser nå hvor man strekker seg litt ut av det som er det vanlige konferanseformatet. Og gjøre noe sammen. Som er eksempler på estetiske innganger til lesing. Eller dramapedagogiske metoder. 

Men uten at det er helt sånn i skrekken, for da går gjerne rullegardina di ned, og det skjer ingenting, og du er redd, ikke sant? 

Jørgen: Ja, det var en av de som satt på mitt bord, som sa at hun hadde oppdaget at hun sa ... 'Min strekksone var veldig tynn', sa hun. Gikk rett fra komfort til skrekk. Så du måtte liksom strekke litt i den. Hun fikk prøvd seg. Og jeg tenker det som jo er ... mange får litt sånn stress av og skal jobbe med disse tingene, er jo dette med roller. 

Og så opplever jeg at jeg har fått forespørsler noen ganger fra voksne ... Er det rollespill i dette opplegget? I så fall ville ikke jeg være med. Det er nesten triggerord at det er skummelt. Dere snakker en del om roller, og dere gikk inn i ulike roller, vil jeg si. Du, Linn-Therese, hadde plutselig på deg en lue og sto bakerst i rommet og plutselig var den personen som vi hadde hørt om i en tekst osv. Og så brukte dere et uttrykk som var 'lærer i rolle'. Kan du forklare hva det var for noe? 

Dorthe: Lærerrolle er jo en metodikk fra Dorothy Hedcott, som egentlig starta eller har skrevet det ned og utvikla det, som brukes på mange ulike måter. 

Men det handler jo om at læreren iscenesetter eller tar på seg rollen til eksempelvis det er en karakter som man leser om. Eller kanskje det er forfatteren, f.eks. At man skal få møte forfatteren. Men du vil jo skape den ... Hva skal man si? Levengjøringen av det som er inni boka. Og så kan man jo utforske og spørre eller undre seg over hva foregår i det universet fordi det blir levende. Ja. 

Linn-Therese: Og så tenker jeg at det som skiller lærer i rolle, det er jo en stor teknikk som du kan trene mye på, men på den måten som vi gjorde det, eksemplifiserte det nå, som på en måte et møte med en rollekarakter. 

Så er du på en måte ... Du kan være ganske langt ut på skalaen, tett på den du er. For du har en informasjon om den karakteren du skal være. Så det er den du bruker. Og så kan du, hvis du vil, sitte på en stol med et sjal over skuldra og ikke røre på deg og snakke med din vanlige stemme. Den graden av teaterialitet handler jo om hva læreren er komfortabel med. 

Så du kan strekke deg litt i det. Men du må ikke. Du kan stoppe der hvor du er komfortabel. 

For det handler jo på en måte om å invitere elevene med på en lek. Nå leker vi – du sier jo ikke det, men du på en måte etablerer, eller du kan for så vidt jo si det – nå leker vi at jeg er Anna. Det kunne vært inngangen, ikke sant, hvis karakteren din skal være Anna. Nå leker vi at jeg er Anna, og så kan dere spørre meg om hva jeg vil. Nå leker vi at jeg er Anne-Cat. 

Vestli og har skrevet denne boka. Hva lurer dere på? 

Jørgen: Ja, for jeg tror ... Sånn som jeg kjenner ... Jeg kjenner jo mange lærere, norske lærere. 

Og det å skulle si til mange av dem ... Metodikken her er at du tar på deg en artig parykk, og så snakker du med litt annerledes stemme og later som du er en annen person, så vil du miste veldig mange av dem og si ... Det er ikke meg. Og det er jo beroligende, det du da sier, at man trenger ikke det. For jeg tenker jo også, det var ikke noe dere snakka om, men noe som jeg tenkte på mens vi hørte på det, at de som er ukomfortable med det, tenker kanskje ikke over at de er i rolle i utgangspunktet. Du er i lærerrollen, du er ikke ditt private deg. 

Man kan tenke seg at den lærerrollen du er i, kan ha mange uttrykk, og du kan også ha den ... 

Henger dere med på det, eller? Absolutt. 

Dorthe: Jeg tenker også at ... Liksom for å senke den terskelen for å gjøre det, så kan man jo også vite at hvis du spiller ut veldig mye med teaterspråket, så kan det skape litt sånn støy. Hvorfor vi egentlig holder på med det. Og i tillegg, når vi lærer opp studentene til å gjøre det, eller andre lærere liksom å trene litt på å bruke lærerrolle, så handler det jo mer om å markere perspektivet av hva vi tror denne karakteren nå tenker på. 

Og det skal veldig lite til ... Linn-Therese kalte jo den lua for eksempel en markør. Det er en markør for at noe er i det perspektivet, og den kan du ta på og av, eller du kan veksle inn og ut. 

Jørgen: Hun gjorde én ting til, og det var å stå bakerst i rommet. Hun hadde gått der mens vi hadde oppmerksomheten på deg, Dorthe, så jeg ble overraska. Jeg skvatt litt når plutselig ... Hvor er stemmen nå? Det du sier om ulike perspektiv, må jo være kjempesentralt. At det handler om perspektivskift, å klare å trene på å se ting fra flere sider, at det er superviktig. Så apropos ... 

Dorthe: En ting som var helt bevisst fra vår side, var jo at vi leste historien en viss lengde. Og så fikk gruppene i oppgave å tenke på hva ville dere spurt om hvis dere fikk anledning? Jeg og Linn-Therese visste at dere skulle få anledning til å spørre. Men da forbereder man jo litt på den intervjusettingen også. Og det tror jeg kan bidra til å ikke komme i skrekksona. For du strekker deg litt utafor komfortsonen, og det skjer noe annet. Og så er du litt sånn forberedt på det som vi vet er det neste som skal skje, da. 

Jørgen: Ja. Kjempefin detalj i det. Det er fordi dere brukte et annet uttrykk som også var knytta til rolle, nemlig da å skrive i rolle. Kan du forklare hva det er for noe? 

Linn-Therese: Ja, og det er jo egentlig på den samme måten at du ikke trenger å kroppsliggjøre den karakteren og spille teater, men at du tenker deg at du er en annen. 

Og det er jo, som du sier, et perspektiv du tar. Du gir elevene i oppgave å forestille seg at de er en skikkelse, en karakter, som man da har nok informasjon om til å kunne forestille seg. Sånn at du kan tenke nå er jeg denne personen. 

Og da ser jeg verden på denne måten. Da kan man få noen skriveoppdrag fra det rolleperspektivet. 

Da har du allerede fått synsvinkelen i det du skal skrive, og så har du på forhånd informasjon. Da kan det å få det skriveoppdraget for en del elever gjøre at det er lettere å iverksette. For du må ikke bruke så mye egen fantasi for å komme i gang. Hvis du da får beskjed, skriv, begynn på et brev eller et postkort. Som jo for så vidt er en sjanger som elever i dag ikke nødvendigvis kan, men som erfaringsmessig har vist at de syns er veldig artig å gjøre likevel. For det er også da noe gammeldags i det, så det blir liksom enda et lag. 

Å lage postkasse i klasserommet og faktisk glade i å poste det, er det noen lærere som har hatt stor suksess med. 

Jørgen: Jeg husker første gang jeg måtte forklare hva et postkort var. Før noen som aldri hadde hørt om det før. Og da skjønte man at nå har årene gått. Dette er sentralt i all læring og undervisning. Evnen til perspektivskift, evnen til å se ting fra flere sider. Det er jo helt sentralt i alt vi driver med. 

Dere fikk deltakere ut til å reise oss opp og gjøre ting og lage tablå. Vi skulle uttrykke forskjellige ting med kroppene våre og sånn. Hvor trist er det at det er en helt spesiell ting å gjøre?  

Linn-Therese: 

Hva mener du?  

Jørgen:  

Vi sitter stille. At det skal være en greie. Hvorfor reiser man seg ikke alltid opp og bruker kroppen når man er i undervisning? 

Dorthe: I vår menighet så er det helt naturlig å gjøre det. Men nei, altså ... I forhold til hva vi gjorde, så bruker vi jo det som vi kaller for frysbilder eller tablå, kommer fra bildeteateret Auguste Boal. Vi gjorde en oppvarming inn i å lage et tablå, hvor deltakerne fikk i oppgave å snu seg på stikkord. At jeg sier noe som du skal lage en skulptur av. Og det er jo en måte å starte å bruke kroppen til å uttrykke noe. 

Og etterpå fikk dere i oppgave å lage et frysbilde hvor alles kropper er en skulptur, som til sammen blir overskriften eksempelvis 'Frihet'. Eller 'Urettferdighet', som vi også hadde. 

Og det var jo inngangen i det som vi gjorde etterpå, som handla om Mandela. 

Jørgen: Ja, absolutt. 

Og det er jo også kanskje et viktig tips å få med, at du foregriper ting og bygger opp med små øvelser som alle kan få til, for at den bevegelsen ut av komfortsonen skal bli enklere. 

Den ikke skal bli så brutal. Og så hadde dere en annen veldig fin øvelse som var tanketunnel. 

De står med hver sin replikk og litt sånn bro, bro, brillepositur, tenkte jeg. En lager en tunnel bortover, og så går noen gjennom, og så får høre hvisking eller gjentatt disse replikkene. 

Dorthe: Det vi gjorde helt konkret her, er jo at vi bygde det opp mot Nelson Mandela sitt univers. Og vi kom til den delen av historien hvor datteren hans som ikke har sett ham på tolv år, skal besøke ham i fengselet. Og oppimot det så spurte vi jo deltakerne om når hun går der og venter på, eller og ser faren sin, og ikke ... Hva tenker hun på? Hva kan være et ord eller en setning som hun sier til seg selv? Så det er jo forberedelsen. Og så setter man opp denne tanketunnelen som du refererer til. Og gjør det som du sa, at noen går igjennom og får høre den setningen lavt. 

Hvor Linn-Therese også etterpå ... Du sa litt om det med muntlig aktivitet. Og det å sette i gang, høre stemmen i rommet. Som jo òg ligger inni den øvelsen veldig, da. 

Linn-Therese: Og jeg tenker at den er jo også veldig sånn som tar utgangspunkt i å holde seg trygt og godt innafor komfortsona for de fleste. Altså å organisere en elevgruppe på to linjer, og la de gå mellom de linjene. Og alle sammen snakker samtidig, men til den som går igjennom. 

Det er jo et veldig sånn ut på gulvet som er veldig enkelt, oversiktlig, og som da på en måte alle elever egentlig er innenfor rekkevidde å kunne gjøre. Altså det å si det ordet mens noen går, eller den setningen. Det er det som er interessant og viktig med de verktøyene. 

Sånn som du trenger det i den situasjonen, og til den elevgruppa, men ikke minst også til deg sjøl som lærer. For jeg tenker jo òg på en måte at vi bestiller ofte av elevene, at de skal gjøre ganske mye. Hvor de liksom ikke har helt sånn følelsen av å ha kontroll på om jeg vil ha den utfordringen eller ikke. 

Vi krever da de. Så jeg tenker at lærere kan også kreve litt av seg sjøl, at de skal utfordre seg for at elevene skal få lov å være deltakende. 

Jørgen: Ja, det støtter jeg deg helt enig i. Og jeg tenker at det er mange elever ... Mange, mange elever som det har låst seg helt for med dette med presentasjoner foran klassen, og som sier at det kan jeg ikke ha. 

Og de har kanskje blitt kasta ut i noe som har vært for vanskelig, da, og gitt dem veldig dårlige opplevelser. Og da kan jo mye sånn mengdetrening i den type øvelser som det her, motvirke det. At du får bygget opp tryggheten din til å bruke stemmen din som andre hører, på en helt annen måte. 

Dorthe: Det ligger til inngangene og aktivitetene vi gjorde her, at det ikke er en fasit. For vi spør jo veldig bevisst - hva kan det være at hun tenker? Hva kan være et ord som hun sier til seg selv? Det er ikke hva hun tenkte. Da hadde vi lest og funnet fasiten. Det er en muskel også som man kan øve opp litt med elevene og i klasserommet. Det er ikke en fasit på hva du spør om her, og da blir kanskje frykten for å feile mindre, da. 

Jørgen: Ja, dere skaper rom for det. Det er to ting man virkelig får brukt. Det er kroppen, og så er det fantasien. Ikke sant? Og det er jo superviktig å få lov til å bruke begge deler, og trene på begge deler. Dere gjorde et grep med denne sesjonen. Hva var den, tre timer? 

Nei, to og en halv. Der dere sa ... Dere begynte det jeg ville kalle in medias res. Altså kastet oss ut i handling med en gang, og så var de tett på tett med øvelser og praktiske oppgaver. Og så sa dere at vi skal ikke ha forelesning, men vi skal ha etterlesning. Og så til slutt så hadde det da det man ville kalle en ... Ja, ikke forelesning ... Det ville vært en forelesning hvis det var først, og gikk gjennom en del av teorien, og jeg likte det. Jeg syntes det var modig og tenkte hvorfor gjør man ikke oftere det? Kan dere forklare selv med egne ord hvorfor dere la det opp på den måten? 

Dorthe: Jeg tenker at det handler om litt ... Vi tror på at refleksjon over erfaring kan bidra til læring eller utvikling. Så vi har erfart mye sammen gjennom de aktivitetene vi gjorde. Og så reflekterer vi om det etterpå. Vi, da som fagpersoner nå, reflekterte jo over hva vi hadde gjort, og sa hvordan vi hadde planlagt det. 

Men det er jo noe med et overraskelsesmoment, i å ikke overforklare hva vi skal, og hva som er tenkt at dere skal føle, og hva vi skal gjøre, men liksom få lov til å oppdage det, og faktisk erfare det, før man tenker hva man skal ha erfart. 

Linn-Therese: Egentlig tenker jeg også at det er et slags dramaturgisk grep. Et strukturgrep for å opprettholde nysgjerrigheten. Noen ganger, i noen undervisningsøkter og på noen sånne presentasjoner på en konferanse, så er det viktig å ha veldig tydelig kontrakt at jeg skal gå gjennom disse tingene. Andre ganger er det viktigere å være på litt oppdagelsesreise. 

At du tenker sånn ... Å, hva skal skje? Nå ble jeg litt overraska. Nå blir det litt spennende. 

Nå ble jeg nesten litt redd. Dette var lett. Dette var gøy. Og så etterpå, så ... Hva oppdaga vi nå? Hva erfarte du nå?  Som Dorthe sier om refleksjonen. Og da har du liksom fridd litt til nysgjerrigheten underveis. At det kan være bra både for deltakerne, men også fordi at vi liker å jobbe på den måten. Jeg syns det er spennende å jobbe med litt spenning. 

Jørgen: Spennende å jobbe med spenning. Du snakker om at vi skal ha erfaringer som vi reflekterer over i etterkant. Og det motsatte av det er jo å prøve å forstå ting først, og så begynne å handle. Hvis du skal bruke motorsag, f.eks., så er jo det greit. Og ikke ha så mye utforskende læring. Og så få teorien etterpå. Men så lenge det ikke står om liv og helse, så er det ofte veldig mye fordeler med å få lov til å gjøre det på den måten som dere gjorde det. 

Jeg vil spørre litt mer om det ordet du bruker, «dramaturgisk», «dramaturgi». En annen ting du også ser i mange klasserom og lærermøter, er at det informeres veldig mye. Vi føler at vi må gi veldig mye informasjon først, og så kan man bruke det til noe. Mens i dramaturgi er det helt andre ting som er viktig. 

Å tenke dramaturgisk når du former undervisning. Du brukte ordet nysgjerrighet. 

Hva ellers? Kjennetegner liksom en dramaturgisk tenkning. 

Linn-Therese: Det er jo at du tenker over hvordan du komponerer forløpet.  Og kanskje egentlig at du tenker veldig på at det er et forløp. Hvor vil jeg starte? Hva vil jeg skal være det vi tar med oss fra starten? Hvor skal det få oss sånn ønskelig? Hvordan utvikler vi det? 

Dorthe har jo vært inne på det flere ganger at også hver del har en slags dramaturgisk tenkning. At man liksom begynner med noen små øvelser for å gå i frys før man lager disse tablåene. Og at vi liksom leder inn i ting. Men også man også da kan overraske. For da har man kanskje bygd opp noe, vet vi hvor vi er, vi har en trygghet her. Og da tåler man en overraskelse. At noen står i karakter bakerst i klasserommet, for eksempel. 

Jørgen: Ja, og at man på en måte er modig da også, tenker jeg. Du må jo på en måte gå litt inn i det ukjente selv som lærer også. Når du på en måte skal pirre nysgjerrighet og skape undring og alle disse tingene, så vet du jo ikke på forhånd kanskje hvordan deltakerne eller elevene vil reagere. Det er lettere å forutsi hvis du har en veldig sånn informativ ... Skal vi gå gjennom kompetansemål og ... 

Linn-Therese: Men det er jo ikke alltid at du får det du vil ha da heller, selv om du tenker at du vet omtrent hva du får. 

Jørgen: Nei, det er jo ikke det. Nei, ikke sant? 

Linn-Therese: Altså, ja, jeg får kanskje ro, men er det det jeg har lyst på? 

Eller vil jeg at det skal skje noe mer? 

Så jeg trenger ... Jeg synes det er sånn derre ... Det er kanskje ikke ... Det kreves litt mot for å gjøre disse annerledestingene, men det er kanskje ikke så langt unna en vanlig lærepraksis som det vi av og til tenker heller, da. 

At det å liksom tenke nå inviterer jeg til denne aktiviteten ... Det er jo på en måte ikke så annerledes enn å la noen spille brettspill i fem minutter. 

Jørgen: Jeg er helt enig. Men jeg er jo podkast-vert og skal jo utfordre deg. Vi skal jo stille litt sånne gravende spørsmål. Vi nærmer oss avslutningen av denne episoden. Overskriften på sesjonen var altså 'Leselyst og praktisk læring i alle fag'. Og vi har jo ikke snakket om alle fag, men hvis noen tenker at de har et fag som dette her ikke fungerer på i det hele tatt, så kan de jo sikkert sende dere en e-post. Det er en redskapskasse som virker veldig anvendelig, og det er en tenkning som ligger til grunn som kan brukes i alle fag, men det krever også at læreren er bevisst på sin egen rolle og våger å gå ut av sin egen komfortsone. 

Ikke minst hadde du en sluttappell om leselyst, at det å dyrke elevenes leselyst også impliserer at læreren jobber med sin egen leselyst. Kan du kjøre den appellen én gang til? 

Litt sånn Nelson Mandela-aktig. Sånn som vi deltakerne måtte gjøre med å uttrykke oss som Nelson Mandela ville gjort. Hvordan ville han oppfordret lærerne til å jobbe med sin egen leselyst? 

Linn-Therese: Det ble interessant spørsmål. Vet nesten ikke om jeg tør å møte den utfordringen engang. Kanskje jeg  kommer i skrekksona. 

Jørgen: Du kan bare være deg selv, altså. 

Linn-Therese: Det går fint, det. Noen ganger sier jeg og Dorthe til hverandre ja til mer gøy. 

Det høres litt flåsete ut. Men jeg tenker at hvis du på en måte ... Og særlig hvis du skal prøve noe du ikke har gjort før som lærer, og det er jo det samme med elevene, at hvis du klarer å finne det som gjør at du har lyst til å prøve det ... Så er jo det den beste motivasjonen. 

Da blir man jo modigere, da får man engasjementet. Og det er derfor jeg sier at hvis vi skal bidra til elevenes både lærelyst og leselyst, så må vi ha lyst sjøl. Og derfor tenker jeg at man skal finne det materialet, den litteraturen, man har lyst til å jobbe med. Kanskje liker du å lese Maria Parr? Ja, da bruker du Maria Parr i undervisningen din. Er du veldig interessert i norsk utvandringshistorie, så er det masse å ta av der, av både faglitteratur og skjønnlitteratur. 

Som gjør at du kan bygge undervisningen din ut fra det. Det som du blir engasjert i sjøl, vil gjøre det lettere for deg å prøve nye ting. Og det vil være lettere for deg å få den der kontrakten. Derfor tenker jeg at vi skal gå litt for det vi har lyst til, og vi må ha lyst til å lese og dyrke vår egen leselyst. Og lærelyst.  

Jørgen: Ja, det var ... imponerende ... engasjerende. Dorthe, er du enig? 

Dorthe: Jeg er enig. LLG. Lek, latter og gøy. 

Ja, det var en fin avslutning. 

Jørgen: Tusen takk for at dere vil være gjester i denne podkastepisoden. Det er spennende å være på sesjon med dere og interessant å prate med dere. Dette var en episode av Sell-podden. Hvis du syns dette var interessant, så finnes det over 100 andre episoder om diverse tema som du finner på Spotify og ellers overalt hvor du ellers hører podkast. Takk for nå.