Tekstversjon av podkasten: Ledelse og utviklingshjulet i kulturskolen

Deltakere: Eirik J. Irgens, professor i utdanningsledelse ved NTNU og Vegard Meland fra Senter for Livslang Læring - LUP ved iNN

[VEGARD]

Hei og velkommen til Selvpodden.

Jeg heter Vegard Meland og arbeider ved Senter for livslang læring ved Universitetet i Innlandet. Og overskriften for denne episoden er ledelse i kulturskolen og et utviklingshjul for en organisasjon i bevegelse. Og med en slik tittel, så er det jo svært hyggelig, syns jeg, og spesielt relevant å ha fått med seg Eirik Irgens som gjest i studio.

Så hei, Eirik.

[EIRIK]

Hei, hei, Vegard. Hyggelig å være her.

[VEGARD]

Det er bra. Nå sitter vi i en koselig krok på et hotell og skal snakke litt sammen.

Jeg skal prøve å introdusere deg òg, for du er professor i endringsledelse.

I bunnen er du utdanna lærer, og så har du tilleggsutdanning i språk, økonomi og ledelse.

Og så har du en doktorgrad i organisasjonsendring, med erfaring for både privat og offentlig sektor. I norsk sammenheng har du forska mye på og arbeida med barnehage, men spesielt skolesektoren. Men så er det også sånn, og det er jeg blitt oppmerksom på i de senere åra, at du også er lidenskapelig opptatt av kulturskole. Da er spørsmålet hva betyr kulturskole for deg?

[EIRIK]

Oi, ja, kulturskole, altså det, hva betyr kulturskole for meg?

Kulturskole for meg betyr blant annet det jeg ikke fikk oppleve sjøl.

Og så betyr det det som jeg ser er et behov i veldig mange kommuner.

Og det at barn og unge skal gjennomgå en danningsprosess ... Norsk skole skal jo både utdanne og danne. Det er nedfelt i skolens formålsparagraf.

Men over mange år så har det blitt mer og mer fokus på utdanningsoppdraget.

Det skolen skal gjøre for at elevene skal kunne ta videre utdanning og kvalifisere seg for et yrke, og det utdanningsoppdraget som blir målt, tallfestet, og som får veldig mye fokus, fag, fag, fag, og praktisk-estetiske fag har kommet i bakgrunnen.

Det er jeg skeptisk til.

Og kulturskolene kan ha en viktig rolle i å bidra til at barn og unge får en danningsprosess hvor de lærer om estetiske fag og utvikler sine ferdigheter, praktisk-estetiske ferdigheter.

Og når jeg ser på hva kulturskoler kan tilby, så er det jo et bredt spekter, altså.

Drama og teater, litteratur, skrivekurs, film og media, fotografering, det er de som tilbyr folkedans, og det er de som tilbyr sjonglering, og musikk, instrumentopplæring, selvfølgelig, det å spille sammen, det å spille alene, de lærer seg å ta hensyn til hverandre, de lærer seg ... Altså, det er en så bred vifte av muligheter.

Og en veldig, veldig viktig oppgave.

[VEGARD]

Jeg kan ikke være mer enig. Det jeg også liker nå, er at nå snakker vi om kulturskole for alle, også kulturskole hele livet.

Så det kan jo hende at det ikke er for seint for verken deg eller meg å hive oss på det toget.

[EIRIK]

Veldig interessant tanke. Der er danskene kommet litt lenger enn vi har inntrykk av.

Med hva de gjør for de eldre, f.eks. Men det er en annen sak.

Nå har vi også fått inn noe i kulturskolesektoren som kalles Håndverksløftet.

Som da er å få inn tradisjonsfag. Håndbåren kunnskap, som det heter.

Og det syns jeg også er veldig flott, altså.

[VEGARD]

Jeg skjønner litt hvor lidenskapen din sitter, spesielt knytta til danningsperspektivet.

Men i dag skal vi snakke om ledelse i kulturskolen, der vi ser dette både i lys av at Utviklingshjulet får en organisasjon i bevegelse, men også i lys av rammeplanen for kulturskolen. Både modellen og artikkelen den ligger i, er lenka til under podkasten her, også sammen med rammeplan. Hvis vi tar den utviklingshjulet, den modellen, kan du prøve å beskrive eller forklare den modellen, slik at folk kan se den for seg?

[EIRIK]

Om lokale arbeidstidsordninger Skolene skulle utvikle og inngå arbeidstidsavtaler for å binde opp mer arbeidstid på skolen, for å få mer rom for samarbeid og felles utvikling.

Og den avtalen ble videreført av Utdanningsforbundet og KS i 2009.

Og tanken med det ... Forutsetninga var at først skulle skolene utvikle mål for hva de ville med skolen sin. Altså de skulle lage utviklingsmål. Å jobbe mot.

Og når de hadde gjort det, så skulle de komme fram til lokale avtaler om binding av arbeidstid. Og den arbeidstida skulle da brukes bl.a. til å jobbe for å realisere de målene de hadde satt seg for å utvikle skolen sin. Det var kongstanken bak det.

Da fikk jeg en telefon fra Nord-Trøndelag, fra KS og Utdanningsforbundet, som da hadde satt i gang et prosjekt sammen. Med flere skoler. Og både videregående skoler og grunnskoler.

Og de spurte om jeg kunne være med og gjøre en følgeforskning på det. Og jeg intervjua rektorer, og jeg intervjua tillitsvalgte. Og vi samla 150 deltakere fra disse skolene.

Og en rekke prosjektmøter ... Og jeg fikk inn masse data som jeg da transkriberte og fikk sendt tilbake til disse rektorene og tillitsvalgte, og fikk en såkalt membercheck på at det jeg skrev og kom fram til, var valid, at de sto for det. Da jeg begynte å analysere disse dataene, så jeg at i arbeidet i skolene nå, så var det det jeg kalte noen spenningsfelt.

De skulle jo utvikle arbeidstidsavtaler, men de skulle først utvikle ...

I samarbeid, som en form for samskaping, for å bruke et ord som er veldig mye brukt for tida. Samarbeidet mellom tillitsvalgte på skolen og ledelsen. Da så jeg at de sleit mellom to poler, for å si det sånn. Mellom det daglige arbeidet ... Hvor perspektivet er forholdsvis kortsiktig.

Det er her og nå. Det var noen av de jeg intervjua, som kalte det for drift. Begynte å bruke det ordet daglig drift. Og det er jo et ord som kommer fra gammelnorsk.

Å drive, ikke sant? Bonden driver på med sitt fra dag til dag, osv.

Men samtidig måtte bonden av og til løfte blikket og tenke på hva skal jeg gjøre nå i vår for at det skal bli ... Annerledes til høsten sammenligna med i fjor, f.eks.

Det jeg har lært gjennom året. Hva skal jeg gjøre nå for å få enda bedre innhøsting?

Eller hva skal jeg gjøre nå for å sikre meg at jeg har ei løe til neste år? Altså tenke framover. Imellom dette mer langsiktige perspektivet og det mer kortsiktige, så var det det jeg kalte et spenningsfelt.

[VEGARD]

Så en spenning mellom den driftsbiten og det utviklingsorienterte?

[EIRIK]

Akkurat, ja. Og det er jo ikke to forskjellige verdener. Det er jo veldig viktig å si.

Det er jo mye utvikling som kan skje i dag til dag osv. Men du har kanskje ikke tida til å sette deg ned og reflektere over hva det betyr som nå har skjedd i dag, i et lengre perspektiv.

Og har dette skjedd før? F.eks. de problemene jeg nå har i hverdagen, har det skjedd før?

Og hva kommer det da av at jeg ikke har fått gjort noe med det? Det var det ene spenningsforholdet mellom drift og utvikling.

Det andre spenningsforholdet som jeg fant, var mellom det individuelle og det kollektive.

For i disse skolene så skulle de jo komme sammen for å utvikle utviklingsmål. Formulere utviklingsmål for skolen sin. I noen skoler gikk det veldig bra, men i en del skoler hadde de ikke tradisjon for det, og de hadde ikke strukturer for det. Og der ble det gjort mindre.

Så det var et spenningsforhold. Det kollektivet her, det forutsatte jo at man kunne møtes, og det forutsatte at man samhandla på et vis. Kommuniserte, mens det individuelle arbeidet, som det ligger i ordet, det var det de enkelte utførte hver for seg, som da f.eks.

kunne være egen forberedelse og rettingsoppgaver og sånn, som er veldig sentralt i skolen.

Så der var det også et sånt spenningsforhold. Så da jeg skulle ... Da jeg så liksom det her vokse fram av ... Av materialet mitt så våkna den gamle læreren i meg, pedagogen. Pedagogen som kom fram. Jeg er jo lærer på topp, som jeg pleier å si. Noen sier de er lærere i bunnen, og jeg sier lærer på topp. Profesjonsutdanningen har vært fantastisk fin for meg.

Og så har jeg doktorgrad i bunnen. Det er en måte å si det på. Men iallfall lærer ... Læreren våkna i meg og tenkte. Eirik, hvordan kan du fremstille det her på en slik måte at det blir pedagogisk, at det blir visuelt? At det her kan brukes som ei linse å se gjennom på utfordringer i skolen? Og da tegner jeg opp, som jeg ofte gjør det. Og så fant dere ut at hvis dere tar disse raksene mellom drift og utvikling og individuelt og kollektivt og lar dem krysse hverandre og tar ei sånn sirkellinje rundt, så vokser det fram fire rom.

Og det var slik den modellen vokste fram.

Og så fikk jeg anledning til å presentere den og de funnene jeg hadde, illustrert ved hjelp av den modellen, og en del andre modeller og utsagn og funn også. Og presenterte bl.a.

for 150 deltakere. Og det var jo som å åpne opp. For det var en sånn a-ha-opplevelse blant dem. De var med og verifiserte validiteten i det. Så kom det enda mer innspill på ... Ja, for her hos oss sliter vi med at vi prøver å få til det og det, men vi lykkes ikke. Og nå ser jeg at det kan handle om at vi ikke har sett nok på forbindelsen mellom møtene våre, f.eks., og de løpende møtene vi har, og hva som skjer i klasserommet.

Så slik vokste den modellen fram, og så skrev vi en rapport til oppdragsgiver. Og da vi noen år etterpå skulle gi ut en bok sammen på NTNU, så ... Satte meg ned med rapporten og materialet på nytt, gikk gjennom det og fant ut at nå skal jeg skrive det ut sånn at det blir enda mer pedagogisk. Men det ble et bokkapittel, en artikkel, hvor jeg fikk diskutert funnene, hva det kunne komme av. Jeg tok med forbeholdene om modellen, f.eks. Noe av det som står der, er at forholdet mellom drift og utvikling ikke må forstås som at det er dikotomisk. Det er en linje mellom det. Uløselig knytta sammen. Det er godt formulert.

Og den artikkelen oppdaga jeg jo etter hvert ble veldig mye brukt rundt omkring.

[VEGARD]

Blant annet meg. Jeg har brukt det i mange sammenhenger.

Jeg møtte den modellen også gjennom den, for det var den delen som går på profesjonsutvikling gjennom samarbeid, i den som du ga ut sammen med KS og Utdanningsforbundet, med ledelse og tillitsvalgte sammen om den gode utdanningsledelsen, som er fra 2011.

Men jeg er blitt veldig glad i den modellen, og jeg jobber jo ut mot praksisfeltet.

Både ved å lese forskninga di og prøve å tolke og forstå modellen.

Modeller er jo veldig forenklinger av virkeligheten, men samtidig er det noe med at den kan rydde og skape forståelser. Dere som lytter på nå, kan jo hende noen av dere allerede har lasta opp og ser modellen foran dere. Det å forholde seg til og bruke den modellen har vært nyttig og beskrivende.

[EIRIK]

Ja, men det er veldig godt å høre.

For - jeg tipper det er seks-sju år siden, så ble jeg nysgjerrig på hvordan den og andre modeller jeg har laga, er brukt. Fordi at når jeg har holdt foredrag og vært på konferanser og holdt noen kurs, så har det veldig ofte vært sånn at det har kommet noen opp til meg og sagt ... Du, på møterommet hos oss, så henger den der modellen hvor, ikke sant? Og vi har laminert den, og den henger ... Og så tenkte jeg ... Så spør jeg litt om hva slags modell snakker om nå.

Så tenkte jeg at jeg har lyst til å vite litt mer om hvordan den blir brukt. Så jeg posta på Facebook et spørsmål om det. Hvis dere har brukt denne modellen, send meg gjerne noen ord om det. Eller noen av modellene mine, så send meg gjerne noen ord.

Det er litt stående i invitasjonen nå også, det.

[VEGARD]

Hvis dere hører på podkasten her, så send inn til Eirik.

[EIRIK]

Ja, det er veldig, veldig fint. Veldig fint hvis jeg kan bruke det. Og fikk jo masse svar, vet du.

Folk som maila meg, og Messenger, og jeg bare posta det på Facebook, og det var jo fascinerende. Jeg har ikke tenkt på det, men jeg tar gjerne imot flere. Og det var jo mye artig, og det var ei som fortalte at ... Hvis jeg ikke husker feil, jeg må ta det med forbehold, så hadde hun et prosjekt i Tibet og hadde brukt modellen der, i forbindelse med det skoleprosjektet i Tibet. Og så siterte hun en skoleadministrator i Tibet, som da hadde fortalt hva den modellen hadde betydd for dem, og det var ...

Det var jo veldig artig, da!

[VEGARD]

Nei, altså, den modellen den har nok kryssa landegrenser, og vel så det.

Det er sikkert og visst. Men nå har vi fått vært litt både med bakgrunnen og de her fire rommene. Og jeg hadde egentlig tenkt å spørre litt mer om modellen, men du har egentlig sagt det litt sånn implisitt at ... I forhold til de spenningene, altså det er ikke dikotomier det er snakk om, men altså det er jo spenninger. Men altså det er ... Når man får de fire rommene, så er ikke det separate rom. Men på en måte ... De virker jo inn på hverandre.

Og jeg har jo vært veldig opptatt av ...

Jeg har jobba en del med Torbjørn Lund, som er opptatt av profesjonelle læringsfellesskap.

I mitt hode har jeg plassert at i rom fire med kollektiv utvikling, er der de profesjonelle læringsfellesskapene møtes. Profesjonelle læringsfellesskap som begrep er også sentralt i rammeplanen for kulturskolen. Det er en forventning og en føring for alle kommuner som har vedtatt rammeplanen. Men så er det også sånn at jo, vi kan møtes i rom fire, vi kan etablere og utvikle de profesjonelle læringsfellesskapene. Men hva tenker du, Eirik, er det viktigste, hva skal det arbeidet i det kollektive utviklingsrommet bidra til?

[EIRIK]

Ja, altså, vi kan jo gå til overordna del for norsk skole, da. Hvor det står nedfelt og vedtatt av Kongen i statsråd at alle ansatte skal engasjere seg i det profesjonelle læringsfellesskapet og være med å utvikle skolen sin. Ja, det er flere grunner til det, men det skal jo først og fremst være for å kvalifisere skjønnet, som tidligere lederen i Utdanningsforbundet pleide å si.

Kvalifisere skjønnet.

Altså i skoler, i barnehager, i kulturskolen, så må jo de ansatte drive skjønn og autonomi.

Det er noe som er nødvendig, og den individuelle autonomien, det er den som sier at ja, men slik gjør jeg det. Men den autonomien hvor en utøver skjønn, den retten til autonomi, er ikke forutsetningsløs. Nå er det slik at den forutsetter også at du deltar i det profesjonelle fellesskapet. Og så er det litt forskjell på profesjonelt fellesskap og profesjonelt læringsfellesskap. Plutselig dukker det opp et nytt ord, nemlig læring. Et profesjonsfellesskap, det sier ikke så mye.

[VEGARD]

Nei, og der er det også litt sånn, for vi har jo profesjonsfaglige fellesskap, profesjonsfellesskap, men så er det profesjonelle læringsfellesskap. De er jo veldig tett på hverandre, men læringsbegrepet som kommer inn, er så utrolig interessant i det. Jeg husker for en del år siden spilte du inn en film for Kulturskolerådet hvor du snakka ... Du ga filmen tittelen 'Fra solospill til samspill'. Jeg syns den var så utrolig treffende for hva det her handler om. At man må jobbe sammen. Men så må ikke det arbeidet i rom fire bli en akademisk øvelse heller. For du er jo inne på det her med at det arbeidet skal hjelpe hver enkelt til å lykkes. Som kulturskolelærer, eller lederen Lykke som leder i sin kulturskole, og da kunne utnytte og samarbeide med andre?

[EIRIK]

Si litt mer om det, Vegard.

Så skal jeg se om jeg kan finne en tråd å spinne videre på.

[VEGARD]

Det er interessant det. Hvor havner vi hen? Det vet vi aldri, vet du.

Det er noe av den erfaringen jeg har når jeg har brukt modellen ut i praksisfeltet.

At man blir veldig flinke til å lage gode, profesjonelle læringsfellesskap. Men det får ikke noen direkte konsekvens for undervisningspraksisen. Vi trenger å møtes i det kollektive rommet for å dele og diskutere og forankre oss i felles verdier. Tolke og forstå rammeplanen, som er en overordna føring for virket i kulturskolen. Men så skal jo det til syvende og sist bidra til at man videreutvikler undervisningspraksisen sin og føler at man lykkes som lærer, da.

Og det må ikke bare bli en akademisk øvelse, men det må få konsekvens og være en støtte for lærerne, da.

Så man sitter i utviklingsrommet sammen med kolleger og diskuterer ting som er relevante og viktige for dem. Og så har jeg lært det her av et helt annet fagområde. Og jeg har også vært litt opptatt av f.eks. kulturskolen. Dette med, som vi var litt innpå, det er profesjonsfaglige fellesskap. Og det er fellesskap på tvers av fag. Så jeg kanskje koble litt inn på den biten der. Vi har jo også sterke fagtradisjoner innenfor kulturskole, som vi har i vanlig grunnskole og videregående opplæring, og også i UH-sektoren. Men hva tenker du nytten av det å ha fellesskap på tvers av fag?

[EIRIK]

Det er selvfølgelig noen utfordringer som jeg oppdaga også da jeg gjorde min masterstudie ved University of California, som var en endringsprosess i et fagmiljø som hadde jobba tett opp mot sine forskjellige fagområder og sine forskjellige brukere, for å si det sånn. Og så kom det inn nye ideer og endringsvillige ledere. Kanskje litt for endringsvillige også. Og jeg gjorde en studie av hvordan gikk disse endringsprosessene her. Og jeg hadde satt meg inn i teori som sa at bare det er god nok informasjon og tilstrekkelig medvirkning og sånn, så vil det her sannsynligvis gå bra. En sånn prosess.

Men jeg oppdaga at det var ikke det. Det sto på når det gjaldt å få til en god utviklingsprosess i disse fagmiljøene. Det det først og fremst handla om, det var noe vi ikke har et godt norsk ord for på norsk, så jeg måtte bruke ordet commitment. De hadde en sterk identitetsfølelse opp mot de de jobba for. Og de identifiserte seg sterkt med faget sitt. Og slik er det jo i kulturskoler. De som jobber i kulturskoler, er ansatt der, for de er best på sine områder. Beste i kommunen vi kunne få tak i på det området her. Klart det, kjempegod. Og noen av dem har jobba mye mer i ensembler, med teater, mens andre har jobba individuelt. Og det her er det viktig å være klar over og ta med seg. Og så er det jo også en utfordring i kulturskoler med at kulturskolene er så forskjellige. Fra de virkelig store i bykommuner til de små skolene.

Og vi har stillinger fra bare noen få prosent til full stilling.

[VEGARD]

Det er noen som har 3,7 % stilling, mens andre har 100 %. Men det er ofte veldig mange små stillinger. Fra Stavanger kulturskole er det flere hundre ansatte. Men så er det andre kulturskoler som bare har tre ansatte, inkludert leder.

Akkurat.

[EIRIK]

Vi kan ikke lage en standardoppskrift på hvordan dette skal gjøres. Men når verden er slik, så er det også ... Mer virkelig påtrengende å spørre hvordan vi bruker den dyrebare tida vi har disponibel sammen, f.eks. Da er vi inne i å bruke den modellen og de fire rommene den skaper.

[VEGARD]

Veldig spennende. Vi skal bevege oss mer inn på ledelse i kulturskolen. Det kan hende det er en del ledere som lytter til podkasten nå. Det å lede utviklingsarbeid, slik at man kan realisere rammeplanen. I den forbindelse, hvordan kan ledernivået støtte seg til å bruke utviklingshjulet på egen kulturskole?

Eller sagt på en annen måte, og som jeg har hørt deg si tidligere i forbindelse med den modellen, det er at alle rommene må møbleres og aktiveres for at hjulene skal gå rundt.

Kan du utdype dette litt og gi innspill til lederne i kulturskolen?

[EIRIK]

Ja, altså, det er i rom én at lærerne vanligvis møter sine elever. Det er der de utøver skjønn, det er der de opplever mening med arbeidet sitt, og, som sagt, det er først og fremst der elevene er. Men det er også i det rommet som vi av og til kanskje trenger å understreke det samme overfor elevene, enten det er noe elever som går på film og media. Teater, dans eller instrumentopplæring ... Av og til så er det slik at det er viktige budskap som må ut.

Og nå elevene og deres foreldre også, hvor det er viktig at de ansatte ... Er noenlunde på linje, og noenlunde står for det samme. En del studier viser hvor viktig det er at vi har et felles budskap iblant. Og husk det at familier, hvem har ofte kanskje to unger, eller kanskje flere, som går i samme kulturskolen og kommer kanskje hjem og forteller motstridende historier om hva som er blitt sagt nå. Så av og til er det viktig å være på linje og være bevisst når vi skal være på linje, ha et felles budskap og kunne forsterke det.

[VEGARD]

Men bare det som møtes i rom fire, det å komme på linje knytta til hvordan forstår vi rammeplanen. For den gir jo noen føringer, og den bygger på noen verdier. F.eks.

dette med at kulturskolen skal bidra til læring, utvikling og trivsel for elevene. Men hva betyr det for personalet som jobber i den kulturskolen?

I min jobb har noen lærere sagt at det er viktig at vi har lik praksis. Jeg er ikke så opptatt av at han skal ha lik praksis, men kanskje at han bygger mer på like prinsipper? Eller at man er mer samstemt, som er en nyansering av det? Slik at vi ikke lager kopier, men utforsker hvordan vi forstår det som rammeplanen sier.

Jeg har jo brukt, uten å spørre deg om samtykke, modellen din litt utafor kontekst også. I å samarbeide med noen kulturskoler. Da er det spesielt relatert til dette med tid. Det uttrykkes generelt i skolen som en mangelvare. Dette aspektet er ekstra utfordrende i kulturskoler som har helt andre rammer og betingelser enn ordinære skoler. Og som vi var inne på i stad, det er ulike størrelser, stillingsprosenter, andre tidspunkter de jobber på. Jeg har vært i dialog med flere kulturskoler som har benytta seg av utviklingshjulet for å få et overblikk over tidsbruk i egen organisasjon, og for deretter å prøve å re-møblere rommene slik at man kan være sikre på aktivert både rom fire, og at arbeidet som foregår i rom fire, oppleves som både relevant og støttende for den enkelte i sin praksis. Hva tenker du om en slik tilnærming og bruk av modellen?

[EIRIK]

Jo, det ... Det gjør godt å høre det du sier nå, og det understøtter det som jeg har opplevd også. Det skoler og avdelinger i større skoler har brukt modellen f.eks. til å tegne den opp på flipp uten å ... Bare denne sirkelen med de fire rommene. Og så har de gått løs på å prøve å identifisere hva som er viktigst i disse rommene. Og for å få sammenheng mellom rommene også. F.eks. det rommet som blir kalt rom for kollektive driftsoppgaver. Det er et ille ord på en måte, men det ... Det er i det rommet vi møtes for å gi kortsiktige beskjeder, få tatt opp informasjonssaker, ting som brenner osv. ... skoler som har jobba med det. Hvordan kan vi gjøre det her? Sortere det ut noe, sånn at vi slipper å bruke så mye tid på det som vi kan sette oss inn i på en annen måte?

Når vi kommer sammen, da må vi egentlig bruke så mye tid på disse oppgavene? Sånn har vi holdt på i ti år, men verden har jo gått framover. Hvordan kan vi bruke ... Fordi at de kortsiktige oppgavene, de stjeler alltid tid. Og det virker ... Noen av dem som stjeler tid, er egentlig ikke påtrengende. Vi kunne latt være å ta dem opp på denne måten. Vi kunne tatt det opp i Teams-møtet eller blitt informert på andre måter osv. Dog, hvis vi ikke er beviste det, Spiser vi mye av den runde kaka som denne modellen kan illustreres med? Og det blir mindre tid igjen til å snakke om f.eks.: Hva er det vi trenger å gjøre nå før vi skal møte de nye elevene, den nye kulden vi tar opp? Hva har vi lært underveis som vi skal ha fokus på? Og ikke minst nå med en ny rammeplan. Hva betyr den for oss, hva er det i den planen som utfordrer oss mest?

For noen år siden fikk barnehagene en ny rammeplan, og jeg ble hyra inn av Utdanningsdirektoratet i den prosessen der, når planen var ferdig og den skulle såkalt, det ordet som ble brukt, implementeres. Det er helt greit å bruke ordet implementere, men det kommer an på hva man legger der. Det er forskjell på å implementere en framgangsmåte.

F.eks.: Hva gjør vi hvis det og det skjer i vår skole? En rammeplan gir verdier og prinsipper osv. De kan ikke implanteres, som faren min ville sagt. Han var tannlege, vet du. Her må vi inn med et implantat og få håpe at det fester seg.

Men da snakker vi om kompetanseutvikling, læring og kulturutvikling. Det få meg til å tenke på Peter Senge, som rundt 1990 ga ut en bok som på norsk het En femte dimensjon. Og Peter Senge, han var opptatt av hvordan vi lærer sammen. Lærende organisasjoner, opptatt av lærende skoler, osv. Og Peter Senge spurte retorisk en gang ... Hvem er den viktigste, mest betydningsfulle personen for et skip? Jeg pleier å stille det spørsmålet iblant når jeg holder foredragskurs og får forskjellige forslag.

Det må være kokken. Hvis ikke, så svelter vi i hjel. Eller det må være navigatøren.

Hvis ikke går vi på et skjær. Men Peter Senges var ... Den viktigste, mest betydningsfulle personen, det er konstruktøren.

[VEGARD]

Så ... Og den trer jo i kraft før skipet slipper til havs.

[EIRIK]

Det gjør jo det, men altså, det er forskjell på ... Han har jo et godt poeng, men du kan jo si at et skip er et mekanisk system. En kulturskole er et sosialt system. Du bygger ... Du bygger skolen din. Hver dag. Alle er med å bygge skolen. Bygge kulturen i skolen. Videreutvikle verdiene. Anvende prinsippene, osv. Så det er mange, mange konstruktører. Som jobber med å konstruere kulturskolen sin hver eneste dag.

Og hvis de har jobba nok med hva vi vil utvikle skolen vår til, hva vil vi stå for i dag? Hva vil vi skal kjennetegne måten vi driver skolen på? Og hva vil vi være om to år fra nå?

Den kulturskolen vi er i dag ... Eller barnehagen, eller grunnskolen, eller videregående, hva som helst. Selvfølgelig er det i sterk grad preget av hva politikere har gjort, rammene rundt osv., budsjetter, alt det her, som vi ikke direkte kan gjøre noe med. Men det er også en konsekvens av hva vi har gjort sjøl, og ikke minst ikke gjort. I fjor og i året før.

Så når vi sitter og diskuterer på jobben et eller annet som har skjedd, som kanskje ikke har vært så bra, og som vi har plagdes med eller frustrert oss over, og så noen sier at ... ... skjedde ikke det her i fjor òg? Og en tredje sier at ja, det skjer jo hvert år. Da er det jo et tegn på noe vi ikke har gjort.

[VEGARD]

Som vi burde tatt fatt i. Så ... Man har kanskje ikke lært, hvis man kan si det sånn òg, da.

Vi skal gå inn for landing, Eirik. Men jeg syns den visualiseringa der, som referanse til Peter Senge, var utrolig fin i den sammenhengen. Og jeg ser egentlig for meg at ... Lederne i kulturskolen, alle lærerne i kulturskolen, det er jo de som er konstruktørene som bygger kulturskolen videre framover.

Og med et sånt type perspektiv, så for meg så blir det jo enda viktigere det å faktisk ...

Kunne møtes i profesjonsfaglige fellesskap, men spesielt profesjonelle læringsfellesskap, der man kan utforske, utvikle, diskutere og finne ut hva er det vi tror på, hvilke verdier står vi for.

Hva ønsker vi at vår kulturskole skal være om ett år, to år, fem år. Vi snakker om kulturskolen i framtidens kommune, som er veldig spennende. Men det å tenke framover ... Men da er kanskje ikke den modellen din. Den er i hvert fall ikke dum, men i det hele tatt.

Den kan være kjempenyttig og kjempegod for å finstille optikken og få et overblikk over hvordan er det vi faktisk bruker tida vår? Det å kunne systematisere de ulike arbeidsoppgavene.

Jeg vet også fra forskninga du jobba med i forhold til Nord-Trøndelag òg, at det kommer fram at det var en del skoler som satte fast at en brukte veldig mye tid på driftskomponenten.

Og at man ikke egentlig fikk brukt utviklingsorienterte perspektiver, verken individuelt eller kollektivt. Og at kanskje man kan være mer effektiv på de kollektive driftsrommene for å frigjøre tid og krefter til å møtes sammen og diskutere hva er god pedagogisk praksis på vår kulturskole, og virkelig støtte den enkelte.

[EIRIK]

Ja, som du sa tidligere, at noe av tanken med profesjonelle læringsfellesskap er jo at man skal

Det er ikke grupper som møtes tilfeldig, sporadisk, og møtes i gangen, liksom. Det er grupper som møtes jevnlig, og hvor deltakerne har med seg utfordringer fra sitt rom én, da, hvor en møter elevene. Tar det med inn dit, deler det, vi lærer av hverandre. På den måten kvalifiserer vi skjønnet vårt, vi gjør det bedre. Vi kanskje ser det at ja, den situasjonen her, den kunne jeg ha håndtert annerledes. Og kanskje vi også da ser at ja, men det her er en utfordring vi møter i undervisningen vår som flere har, og så kanskje vi må sette oss ned og diskutere. Trenger vi noen felles prinsipper eller noe bevissthet om hva vi skal gjøre i slike situasjoner, sånn at ikke kulturskolen blir en arena kun for individuell skjønnsutøvelse og kun det?

[VEGARD]

Det er nettopp derfor jeg liker så godt tittelen på den filmen du spilte inn. Vi kan kanskje se om vi får lagt opp lenka til den filmen også, men fra solospill til samspill. For det er der som det er utrolig treffende. Vi skal runde av nå, og litt klassisk i alle podkaster, det er om du har noen siste tanker eller innspill eller råd før vi avslutter, eller en appell til de som er ledere i kulturskoler.

[EIRIK]

Altså, ledere i kulturskole har en ... De trenger som andre ledere, ikke minst i offentlig sektor,  de trenger å være toøyde ledere. Og med toøydhet så mener jeg det at ...

For å si det med filosofen Ernst Kasirer, som døde i 1945, så er det to kanaler inn i den samme virkelighet, for å si det veldig forenkla. To kanaler som på sett og vis kan utfylle hverandre. Og hva sier det da? Han skrev en av de siste bøkene sine borte i New York, han var tysk da. Han kalte det The eye of art, og The eye of science, altså det vitenskapelige øyet og det kunstneriske øyet. Han påpekte at det vitenskapelige øyet er veldig avhengig av tall og kategorisering og klassifisering og målinger og klassifiseringer og skjemaer osv. Og dette har offentlig sektor blitt veldig påvirka av, og ikke minst skolesektor. Skolesektoren, oppvekstsektoren og kommunale og fylkeskommunale ledere osv. Veldig opptatt av det. De ville ha 'hard facts'. Ok.

Og det påvirker jo også inn i de enkelte skoler og ledernes rolle også. De skal forsvare det de gjør, uten kanskje å ... ha gode muligheter til å innhente tallmateriale. Hva er en effektiv kulturskole, f.eks.? Hvor fort kan man lære bort dans? Nå parodierer jeg litt, men det har vært slike tendenser også inne i den type opplæring. Ha et standard evalueringsskjema for en god dans. Så da har the eye of science, det vitenskapelige øyet, i anførselstegn, det har blitt en parodi.

Men det er vanskelig å se at det er en parodi hvis vi er blitt vant til det. Vi tenker at jammen, det der ... Sånn må det jo være. Vi må jo etterlyse effektivitet i våre dager. Men som Kasirer sa ... Den måten å forstå verden på, det er en fattigsliggjøring av verden. Det er en grov forenkling. Det fører oppmerksomheten vår mot det som er ganske konkret, og som kan lett måles, osv. Han kalte det overflatefenomenet. Og gudene skal vite at offentlig sektor har blitt veldig prega av overflatefenomenene når det gjelder styring og dermed ledelse.

Men så sa han det at det kunstneriske øyet, the eye of art, ikke er avhengig av kategorisering og klassifisering og måleting og sånn. Og mens, gjennom det vitenskapelige øyet, jeg er opptatt av å få klare svar, og ett svar, altså hva er sannheten der? Men det kunstneriske øyet er jo ikke opptatt av det. Det er opptatt av ... Forskjellige måter å se det samme på, fortolkninger. Han sa at det kunstneriske øyet intensiverer. Det er opptatt av å lyse opp fortellinger, sette farge på noe. Gjøre at vi forstår verden foran oss på en rikere måte. Opplevelser.

[VEGARD]

Og der har de kanskje en ekstra god forutsetning i kulturskolen, med det kunstneriske øyet?

[EIRIK]

Det bør egentlig være slik. Men så sa han det, at ok, hvis det der vitenskapelige øyet, det fører oppmerksomheten vår mot det som er på overflata, som er mer konkret og lett å måle og telle. Kunstnerisk øye. Det fører oppmerksomheten vår ned mot dypfenomenet. Se for deg en kulturskole som et isfjell. Det meste under vannet. Det er et dypfenomen. Der har du profesjonsoppfatning. Der har du følelser, der har du verdier, der har du moral ... Der har du alt det der som er så vanskelig å konkretisere og måle. Der har du commitment, identifiseringen med elevene og oppgavene og alle disse tingene. Som er da grunnsteiner i enhver organisasjonskultur, også i kulturskoler. Overflatefenomenet og dypfenomenet henger sammen.

Av og til så sliter man veldig i arbeidslivet med å få gjort det man har gode intensjoner om. Og så gjør man kanskje mer av det samme. Tydeligere mål, sterkere kontroll, la oss si det.

Og så har vi kanskje blitt enøyd, og det var det Kasirer påpekte her. Han advarte mot den enøydheten, for av og til så ligger svaret i å forstå dypfenomenene. Hva er det som gjør at det blir meningsfylt å jobbe i en kulturskole? Hva er det som gjør at elevene får lyst å komme til time? At det blir mening, at det blir betydningsfullt for dem når de legger seg om kvelden, at enhver elev da har noe neste til neste dag å glede seg til.

[VEGARD]

Ja. Det er utrolig viktige perspektiver.

[EIRIK]

Så det siste budskapet mitt, det er å være obs på hvordan enøydhet kan utvikle seg, og gjør det du kan sammen med dine kollegaer med å utvikle toøydhet. For de beste praktikerne, enten det er ledere eller lærere, de er mer toøyd enn enøyd.

[VEGARD]

Det tror jeg skal få lov å være siste ordet, Eirik. Tusen takk for at du tok deg tid til å være med på den derre samtalen.

[EIRIK]

Tusen takk for at jeg fikk lov til det, Vegard.