Deltagere: Elin Bræin og Tore Simensen. 

Elin: Hei og velkommen til denne episoden av Sellpodden. Mitt navn er Elin Bræin. Jeg jobber på Senter for livslang læring på Høgskolen i Innlandet, og i dag har jeg med meg en relativt nytilsatt rektor på Lillehammer videregående, Tore Simensen. Velkommen til deg, Tore. 

 
Tore: Jo tusen takk, dette blir spennende. 

Elin: Ja. Det håper jeg, og lytterne skal straks få lov å bli bedre kjent med deg. Men først tenkte jeg å gi litt bakgrunn. 
Du og jeg har møttes bare et par 3 ganger før, og Lillehammer videregående er en helt ny skole for meg. Selv om jeg har jobbet i partnerskap med noen andre skoler i Innlandet fylkeskommune i noen år nå. 
Og grunnen til at jeg har invitert deg her i dag, er at du fortalte noe fra vårt forrige møte, og jeg tenkte at det var skikkelig synd at ikke jeg hadde med noe opptaksutstyr nå, for dette var en spennende praksisfortelling. 
Og det vi snakket om da det har jeg tenkt at det kunne enten hatt overskriften «Russetiden, vårens vakreste eventyr» eller det kunne ha hatt overskriften «dialog og elevmedvirkning og lytterne». De skal snart forstå hvorfor. Poenget med at jeg nevner dette innledningsvis er at jeg har lyst til å si til lytterne at denne episoden er spesielt interessant for deg som er skoleleder eller lærer på en skole med mye hype rundt russetiden. Men den er også relevant for deg som er interessert i elevmedvirkning som fenomen og. 
Denne gangen, så snakker vi om det fra et lederperspektiv, men prinsippene bak de er helt overførbare til lærernivået eller til skoleeiernivået. Så egentlig så tenker jeg at den er relevant for ganske mange da. Men før vi kommer til selve saken, kunne ikke du sagt litt kort om hvem du er, Tore? 
 
Tore: Det kan jeg gjøre. Jeg er jeg jo lillehamring da, så jeg er født og oppvokst på Lillehammer og tilbakeflyttet etter hvert og er åtteogfemti, nærme 59 og 2 store barn som har for lengst vokst ut allerede. 
Jeg har en ja det mange vil kalle for en litt sånn brokete arbeidserfaring, jeg har gjort mye forskjellig. 
Hmmm, alltid har jobbet i hele skolesystemet alt i fra barnehage til høyskole. 
Jeg har drevet kaffebar blant annet, ja, har jobbet innenfor NAV-systemet i mange år, jobbet med mange av de marginale gruppene der som jeg synes har vært veldig lærerikt og veldig godt å ta med seg inn i den jobben jeg har nå, har liksom sett hele bredden og dybden. 
Fritida; reise, idrett, aktivt med fotball både som spiller og trener, hoppe fallskjerm og dykker og gjør en del av disse adrenalintingene som er med å krydre hverdagen. Og så det er vel sånn i korte trekk? 
 
Elin: Det er det at man føler seg litt kjedelig når hvis man sammenligner seg med deg Tore. 
Vi kan jo, vi kan jo komme inn på det vi skal snakke om, og i utgangspunktet da vi snakket sammen sist, det var at du fortalte at når russetiden nærmet seg så var det jo for det første ganske mye omtale i media. Kunnskapsministeren var ute og tonet flagg og det avstedkom altså et stort engasjement i ditt personale. Kan ikke du fortelle litt om liksom den fasen før russetiden? Hva som skjedde da? 

 
 
Tore: Jo, jeg startet jobben 26. august, da begynte jeg på Lillehammer videregående, så skolen hadde så vidt kommet i gang og det å komme inn som ny rektor på en såpass stor skole, altså det at det kommer jo en del en del interesse og som lillehamring også som har gått på skolen selv sa så er jo det ja det det er. Det er mange som mener mye, og det er noe med også å gå litt, sånn varsomt inn i en sånn stor jobb, da spennende jobb også. 
Er jo et personale veldig interessert i å bli kjent med meg i forhold til hva står du egentlig for i dette her nye jobben? Hva har du lyst til å få til? Hvor er grensene dine, hva tolerer, hva tolerer du ikke, alle disse tingene? Her blir en jo både direkte og indirekte testet på i hverdagen. 
Og i forhold til russen, så er jo det et tema på alle skoler. Jeg kom tidlig inn i sosiale medier, så ble jeg invitert inn i en gruppe som heter foreldre på tjuetjuetallet er det vel, der det diskuteres en del. Jeg kommer jo tidlig inn i akkurat den den delen av det. 
Og da når kunnskapsministeren etter hvert sa noe om at dette med russeklær på skolene var det greit for oss rektorer å nekte, så det var litt sånn en litt sånn ullen måte å si det på at hun ønsket at det skulle settes ned foten i forhold til russeklær på skolen uten at det kom et klart regelverk rundt det. Men mens da for ansatte, så var dette her egentlig forstått så eller av noen da, som blir forstått som et carte blank for rektor til å si at nå er det slutt på russeklær på skolen? 
Så dette ble utfordret da både på i leserinnlegg og på sosiale medier. At hva gjør rektor på Lillehammer videregående skole nå? Men denne problemstillingen, det var bakgrunnen for at den diskusjonen startet da. 

  
Elin: Ja og dette ble den ble løftet. Hvis jeg skjønte riktig, så ble den løftet av både, internt på skolen, og så ser jeg i alle medier og gjennom et leserinnlegg. Sånn at det var på en måte en diskusjon, som også foregikk i det offentlige rom. 

  
Tore: Ja det var det ja. 

 
Elin: Ja da ser jeg for meg at da må du liksom gå noen runder som rektor og tenke deg om hva gjør jeg nå og som du sa innledningsvis da blir det du blir på en måte testet litt i hvem du er. 

 
Tore: Ja. Ja gjør det. 

 
Elin: Og hva, hvordan tenkte du da? 

 
Tore: Nei, altså har jeg. Jeg har altså før jeg begynte på Lillehammer videregående, så var jeg jo rektor på Norges Toppidrettsgymnas Lillehammer. Så var rektor der i 6 eller 5 år var det vel i forkant. Så jeg har jo, jeg kjenner jo godt til Lillehammer og samarbeidet mellom kommune, politi, skolene rundt russetida til ungdommene i Lillehammer. Så der er det jo. Der var det etablert et samarbeid i forhold til blant annet russedåpen. 
Hmmm så dette her ble jo for meg, så var det å se dette her i sammenheng med det allerede etablerte samarbeidet og den allerede etablerte dialogen mellom instanser og russen. 
Og i mitt hode, så ble det sånn at hvis jeg nå skulle ta denne kampen rundt russeklær så ville det være det som ble fokus og ikke russetida som et fenomen. Da vil det være kampen rundt dette med russeklærne og det den diskusjonen jeg hadde med meg selv. Den var egentlig ganske kort, og var at jeg ønsket heller å være i posisjon til å ha en dialog med russen enn å måtte kjempe om akkurat dette her med den lille delen av det som het russeklær. 

 
Elin: Så istedenfor å på en måte imøtekomme noens ønsker om å sette ned foten ha tydelige regler for hva som er lov og ikke lov så valgte du en strategi, hvor du på en måte inviterer til dialog. 
 

 Tore: Ja. 

 
Elin:Er det riktig oppsummert ja. 

 
Tore: Det er riktig. Ja, det er det. Det er det. 

 
Elin: Kan ikke du gi oss noen eksempler på hvordan det gikk i dialog med russen? 

  
Tore: Nei, vi startet jo tidlig med, altså, med møter med russen altså både sammen da med trinnleder med de som de jobber med, altså rådgivnings og sped på skolen da på begge skolestedene for å ja for å vise hvem vi var eller hvem vi som voksne personer er, og hører hva de tenker. 
Og så er det jo, på Lillehammer er det ganske tidlig på året at vi inviterer russepresidentene sammen med rektoren eller skolelederne til møter. Og det er jo planlegging først og fremst da av russetiden, men altså starten på russetiden, russedåpen, som det har vært et system på da de siste årene. 
Og det har jo vært i samarbeid med for eksempel Olympiaparken, og det har vært en sånn lokal russedåp på skolen og de man møtes på et organisert sted der vi har hatt altså hatt kontroll på ting da. 
Så det var for å starte denne prosessen med å bli kjent med russestyrene, russepresidentene. Hvem er dere? Hvem er vi, opprette den her relasjonskontakten så fort som mulig da 

 
Elin: Hva med hva mente russen selv om dette spørsmålet om genser? 

 
Tore: Nei, det var litt sånn varierende nå den diskusjonen kom, så det er nok det altså. Det er nok noen av russen som ser at dette her med russeklær kan skape utenforskap, altså at det skaper grupperinger at det skaper noe. 
Samtidig så er det altså, det er vanskelig, fordi at i det øyeblikket du setter foten ned for det, så drar det på så mange andre diskusjoner og russeklærne blir uansett brukt utenfor skolen. Og det der med russeklær er liksom todelt. Det ene er russeklærne som et fenomen det har vært i alle år, og så er det like mye i det her, altså de som selger russeklærne, altså disse firmaene som skal tjene penger på russen, og det tenker at det er kanskje mer at foresatte må ta tak i den diskusjonen, mer enn en skolesak da. 

 
Elin: Du sier at du gikk i dialog med russen. Russeklærne var på en måte ett tema, hva annet var de opptatt av? 

 
Tore: Det, altså det som skjedde da, det det var at dette russearrangementet rundt russedåpen, det skar seg på grunn av blant annet økonomi og en del andre sånne forutsetninger som vi ikke fikk på plass, slik at dette arrangementet som tidligere hadde vært i sammen med Olympiaparken, det måtte vi skrinlegge. 
Og da kom russepresidenten på avdeling Sør til meg, da tok hun kontakt med meg, og da hadde jeg heldigvis snakket med henne ganske mye tidligere, slik at hun turte å komme inn til meg, og hun var egentlig ganske fortvilet, for hun følte at ingen ville ha dem, altså dem skulle oppføre seg, men ingen ville ta ansvar for å legge til rette for at vi skulle ha noe sted å gjøre, så er de følte at de ikke var ønsket noe sted. Det var det. Det var det hun sa egentlig at vi føler oss ikke ønsket. 
Og da fikk jeg vondt i magen. Det var en vond følelse. Jeg så at hun syntes dette var leit da. 

 
Elin: Ja. Hva gjorde du da? 

 
Tore: Da tok jeg kontakt med Stine, som er SLT-koordinator på Lillehammer, Stine Tøndervold, og hun er et råskinn i forhold til å dra på når det for å få til ting da. Så da startet arbeidet med å så finne et alternativt arrangement da for russedåpen. 
Og dette var da, vi trommet sammen både SLT og kommune, politi, altså alle disse etatene, instansene som da har vært med og arrangert russedåp tidligere. De trommet vi sammen og Stine var jo litt sånn primus motor i det her arbeidet her. 
Og da var det å ha dialog med russestyrene og russepresidentene for å få dem til å være med å si noe om,  hva ønsker dere? Hva hadde vært OK? Hvilke alternativer har vi? Hvordan kan vi få til dette her sammen? 
Og da fant vi ut at et av alternativene kunne være å arrangere russedåpen da i skolegården på Lillehammer videregående skole på avdeling sør. 
Det er sør i byen, ligger sentrumsnært uten at det er i sentrum. 
Hmmm der kan vi lage et litt sånn lukket arrangement med trygge rammer, så det var den. Det var det vi da begynte å utrede sammen med russen. Hva får vi til her? 

 
Elin: Det er sikkert noen lyttere nå som tenker at, som nesten blir litt sjokkert det kanskje over at det er en rektor som på en måte hjelper russen til å få til sine events når de egentlig tenker at det burde ikke vært russetid, russetiden burde vært avskaffet. Dette er på en måte ikke rektors jobb å prøve å legge til rette for at russen skal få gjennomført sine arrangementer. Hva ville du sagt til de som hadde kommet med en sånn type kritisk innvending?

 
Tore: Nei det er jo det det som tikker inn her nå. Da det er jo det doble oppdraget som vi har, ikke sant? Som skole vi skal danne og vi skal utdanne, og dette her går jo på både utdanne og danne. Så jeg tenker at det er at det er helt relevant for den prosessen som vi nå har tatt med russen, russestyrene,  russepresidentene, er en del av en viktig dannelse. De har fått innblikk i at et sånt type russearrangement. Det er ikke bare å knipse med fingrene og sette i gang, det er lover, det er regler. 
Mange som skal involveres. Det er vakter, det er altså de har. Det er jo russen selv som har gått rundt med nabovarsler for eksempel. 
Så de har virkelig blitt gjort ansvarlige i prosessen med å få dette arrangementet til. 
Vi måtte få lov av fylkeskommunen som eier området de ble satt inn i hvilke krav fylkeskommunen stiller for at de skal godkjenne sånne arrangement, hva kommunen skal godkjenne, hva politiet skal godkjenne, så alle disse prosessene har russen vært mer slik at de får et innblikk i at det er ikke bare å liksom starte, altså møte opp. Det er mye som skal gjøres i forkant, og det jeg tenker at det er en viktig del av både dannelse og utdannelse i forhold til å se hvordan ting henger sammen da. 
Og vi vet jo ikke, og vi vet jo ikke sant. At altså. Det var jo som russepresidenten sa at altså det. Det blir jo russedåp uansett, og det blir jo russetid uansett inntil den er avskaffet, så blir det. Og da må man enten så må man si at OK, men da skal vi være med og legge til rette, eller så lukker vi øynene og tror at det ikke skjer. Og hvis vi ikke hadde gjort det når man snakker om dette her med utenforskap eller innenforskap, så hvis vi ikke hadde lagt til rette for en russedåp, da ville det vært mange russedåper på forskjellige steder. 
Så vil det kanskje vært et større tema med tanke på utenforskap da. 

 
Elin: Det var spennende perspektiv, synes jeg, at du setter deg liksom i inn i dette med danning at det er en slags demokratiopplæring i at de får 
medvirke, samarbeide med alle disse instansene som er involvert rundt et sånt arrangement, og at de får medvirke reelt da i å forme det arrangementet som du har helt rett i at de ville hatt uansett, men da kanskje på en mindre trygg måte. 

 
Tore: Ja altså som Stine sa også på en veldig godt på et annet tidspunkt er at de skal jo, ungdommene skal jo trene på dette her. De skal jo trene på å være sosiale. De skal altså. Det er jo senere i livet skal du gjøre mange av de samme tingene. 

 
Elin: Ja, så nå har det blitt en læringsarena rett og slett da dette med avvikling av events i forbindelse med russetiden. 

 
Tore: Ja det var det. Jeg kan bare si at det var en. Vi hadde jo en på det siste møtet vi hadde med russepresidentene før arrangementet. Da var vi jo samlet flere av oss sammen med russen og la fram litt hvilke forventninger vi hadde til dem, og hvordan vi, ja, rundt arrangementet. Og da stilte vi spørsmålet til helt til slutt, for da hadde vi sagt veldig mye, og så blir det sånn ok. Kanskje de skal også få si noe om hvilke forventninger de har til oss. 
Og det var ganske interessant altså, for da når det spørsmålet ble stilt, så svarer hun ene russepresidenten at, ja det de hadde forventet, eller forventningene deres til oss, det var at det var nok voksenpersoner der som var synlige og som var med og lagde en trygg ramme for dem uten at den var der for å jakte på dem, men bare var der og var til stede og skapte trygge rammer for dem. 
Og daså vi voksne på hverandre liksom tenkte at OK, det er det de ønsker. 

 
Elin: Det er utrolig fint da det er det høres ut som det er liksom tillit mellom partene når elevene ønsker at dere skal være der. 

 
Tore. Ja. 
 
Elin: Jeg er litt sånn nysgjerrig på, ikke sant? Utgangspunktet her er at det er noen som roper om at du skal være tydelig og kanskje litt streng og lage noen regler. Og så sier du ikke nødvendigvis nei, men du sier dette vil jeg få til gjennom dialog og gjennom medvirkning. Hva er det som gjør at du har den refleksen på en måte? Du sa du trengte å tenke deg om veldig kort før du bestemte deg for det. Hva er det som ligger til grunn for at du tenker på den måten? 

 
Tore: Det er jo altså både gjennom erfaring et langt arbeidsliv, monitorering da av tidligere ledere jeg har hatt. Jeg har blant annet i min første skolelederstilling, så var jeg så heldig å ha Stig Johansen som rektor på Katta på Hamar. Og det var en veldig læringsarena for meg i forhold til det å jobbe ja, tillitsbasert da. Så stor grad av tillit stor grad av dialog og stor grad av medvirkning for å få til et team som jobber i samme retning. 
Og det har jeg sett nå. Jeg hadde blant annet en medarbeidersamtale nå her om dagen, med en avdelingsleder som da skulle gi meg et råd. Så var det å ta med ledergruppen i viktige prosesser altså lenge nok. tidlig nok grundig nok. Det er altså slik at folk har et behov for å være med og være delaktig i egne prosesser, så dette ligger litt sånn latent hos oss. 
Så, ja, og det jeg har sett liksom i altså i jobbsammenheng når jeg jobbet i NAV- systemet. Det å få lov til å være med å delta i hvor skal jeg hen, hvor vil jeg hen? Hvordan skal jeg gjøre dette? Det er en viktig del da. 

 
Elin: Er det andre, er det andre situasjoner som du har kommet opp i i den nye jobben din nå hvor det liksom har vært ønske om at du skal gå inn og ta styring, bestemme, forby noe, lage regler for noe. Eller noe lignende hvor du har, det det kan jo være et ønske som kommer fra personalet. Det kan være et ønske som kommer fra foreldre eller fra media, eller andre steder hvor du har valgt den samme strategien da, og å velge dialog og medvirkning istedenfor? 

 
Tore: Kanskje ikke så direkte, men vi har jo en. Vi har en diskusjon nå i skolen rundt dette med kunstig intelligens som er en liten eller ikke en liten, en stor game changer, og dette har jo vært diskutert, og dette har jo skapt en del utfordringer for lærere og ledere. 
Og og i håndteringen av det, så har vi jo hatt en del dialogmøter på skolen med lærere og utvalg av lærere, og dette har jo vært ikke bare initiert av meg i det. Det har vært liksom en initiering også av avdelingsledere. Og det er ikke bestandig at en dialog skaper en fasit eller et konkret resultat. Men det er jo den der prosessen i å få lov til å være med å dele meninger i å få lov til å sparre på meninger, og få lov til å diskutere, som er med å utvikle et profesjonsfellesskap og en kultur. 
Så den den her KI prosessen som vi har vært i både internt på skolen, men også inn imot fylket, det og ligger mye læring i hvordan. Altså hvordan håndterer vi dette her?Så ja. 

 
Elin: Det var godt eksempel. Jeg vet at mange rektorer står i det dilemmaet nå. Om de skal gå inn og for eksempel, ja, enten for å ta ytterpunktene, forby KI, bruk av KI på skolen eller om de skal gi elevene lisenser og liksom legge opp til at det blir brukt mest mulig, og det det du gjør med å på en måte involvere lærerne og lederne i en dialog om hvordan skal vi jobbe med dette hos oss? Det høres klokt ut. 

 
Tore: Ja det må jeg bare si at der har det vært like mye, altså avdelingsleder og lærere som har vært med dratt den prosessen inn imot en dialog da og og det er vanskelig eller det er utfordrende fordi at det dreier seg om at KI må vi forholde oss til. Samtidig skaper det noen utfordringer rundt en eksamensordning blant annet som ikke er rigget for det da. Så det skaper noen utfordringer i forhold til både læring og og vurderinger. 

 
Elin: Det det hadde vært interessant å snakke mer om, men kanskje det får bli en egen episode? 

 
Tore: Ja. Jeg tror det. Tror det. 

 
Elin: Men jeg tenker at lytterne er sikkert er litt spent på hvordan det gikk med russefeiringen i år. Hvordan gikk det med dette arrangementet? Og liksom når jeg ser for meg at når media har vært på en måte og sosiale medier har vært aktivt innom og ment noe i forkant, hva? Hva mente de etterpå?

 
Tore: Ja, hvis dere hvis du googler litt GD da, som er avisa på Lillehammer, så har jo russen på Lillehammer blitt betegnet som beste russen ever eller et eller annet sånt.  Snilleste russen, veldig få loggoppføringer. De som var forhold til russen er høy musikk stort sett, så det har gått veldig bra. Og russedåpen, vi hadde 400 russ i skolegården. 
Det var ingenting, altså detvar fest og moro. Vi hadde lydanlegg fra Lillehammer lys og lyd, og det var god stemning. Fint vær. 
Vi samlet liksom alle vakter. Vi var 22 vakter som var der den kvelden til og med naboen som hadde fått nabovarsel som kom og meldte at den hadde lyst til å være vakt. 
Så og når vi gikk igjen, så var det bare altså store smil. Så jeg og en til. Vi hadde en runde tok med oss en søppelsekk og en kiwipose og tok en runde rundt skolen bare sånn helt avslutningsvis for å se om det var noe søppel og samle opp, men det var det var litt sånn at vi så fortsatt bunnen i kiwi posen, liksom når jeg var ferdig. 
Så det var en utrolig hyggelig kveld. Russen satte veldig pris på den selv også. Snakket med veldig mye russ den kvelden som var glad for at vi hadde tilrettelagt for det, og jeg tror de følte på et ansvar selv også for at dette her skulle gå bra da. 
Sånn at vi kan gjøre en type copy paste til neste år. 
Så jeg er jo ikke overrasket over at det gikk bra. 
Jeg er spent selvsagt fra et sånn arrangement. Du vet jo aldri, men med den tilbakemelding vi hadde fra russen både før og underveis var, ja. 

 
Elin: Så du tenker at det var ikke bare flaks? Det var ikke bare det at dette kullet var sånn spesielt greie? Nei. 

 
Tore: Nei nei, dette er ikke flaks. Det er ikke dermed sagt at det alltid går bra med en sånn prosess. Det vil alltid være ting som kan skje, men samtidig så, nei, det er ikke flaks. Det er mange involverte som jobber målretta mot noe som skal som skal få til å involvere de som skal være med på det, så har jeg tro på at dette går bra. 

 
Elin: Jeg håper at dere som har lyttet til denne episoden ser overføringsverdien i tilnærmingen din til andre situasjoner, fordi jeg ser for meg at det kan komme lignende situasjoner i et klasserom. Elever som for eksempel ønsker at læreren skal etablere tydeligere regler. Kanskje det er mer sannsynlig at det ønsket kommer fra andre kollegaer eller fra foreldre, men at da en lærer velger dialog med elevene som inngang i stedet for på en måte etterkomme et press om å gå inn og bestemme over noen. 
Eller for skoleeiernivået sin del velge dialog med skoler når det er noen som roper om at her må skoleeier inn og bare bestemme noe, at det er den refleksen som jeg hører at du har i ryggmargen. Da må velge dialogen, medvirkningsinngangen at den er overførbar til mange andre situasjoner som ligner mye eller lite på akkurat det med russefeiring som eksempel da. Så har du lyst til å si noe? Noe oppfordrende til lytterne til slutt? 

 
Tore: Ja, når du avslutter vi sier det du sier, ikke sant? Så tenker jeg at dette er jo ikke, det er jo ikke enkelt dette her fordi at en ting er å gjøre ting i fredstid når det er stille vann og alt er rolig. 
Og så og så vet vi alle at hverdagen både i klasserommene og på skolen, og at det går i ett og det er ofte både bølger og storm, og da klare å holde hodet kaldt i forhold til å ikke gå for fort fram da. Det var sånn med denne avdelingslederen som minnet meg på at du må huske på at det tar tid å ta å få med, altså få med alle, og der kan nok jeg være litt sånn utålmodig selv også. Så det å ha gode folk rundt deg som tørr å si ifra og som tør å være med å veilede meg, og også å gi meg innspill på at nå må du roe ned litte grann, eller nå må du ta deg en liten runde. Sette deg ned og tenke litt. Det er viktig fordi vi vi lever alle i en hverdag der ting går fort. 
Så det her samarbeidet rundt altså med alle, og være lydhør. Jeg har veldig mye flinke folk rundt meg, og det er jeg glad for. 

 
Elin: Så bra. Vi heier på deg og Lillehammer videregående videre, og så sier vi tusen takk for inspirasjonen og påminnelsen om viktigheten av dialog og medvirkning. Så tusen takk for at du stilte opp. 

 
Tore: Takk bare hyggelig.