Du lytter til Sellpodden, en podkast fra Senter for livslang læring. 

Kathinka:  

Nå sitter jeg her med Frode Hilleren, assisterende rektor på Fagerborg ungdomsskole. Og nå har jeg lyst til å utforske sammen med deg, Frode, for du har vært leder her en stund, og dere har jobbet med et utviklingsarbeid, eller det gjør dere jo hele tiden, over tid. Men når det gjelder dette med vurdering, som har vært tema når jeg har snakket med elevene og lærerne dine, dine faktisk, de som jobber hos deg, så snakker de mye om hvordan de forsøker å legge til rette for gode læringsprosesser, og hvordan vurderingen både er en nøkkel og en stor utfordring i det arbeidet. 

Hvis du skal fortelle historien om de siste årenes utviklingsarbeid, hvordan startet det hele? For nå har jeg hørt den fra ulike perspektiver, fra elever, fra lærere, og jeg har også til og med møtt noen foreldre på Fagerborg som har fortalt hvordan det er å komme til Fagerborg på første foreldremøte, og der står Frode Hilleren og snakker om vurderingspraksisen deres. Så hvordan tenker du rundt det hele? 

Frode: 

Ja, når du sier at jeg har jobbet her en del år, så har jeg jo det. Jeg har vært med fra starten av i 2015. Og når det gjelder det med vurdering, så har jeg prøvd å spole tilbake til når var det det egentlig startet den interessen for det. 

Og jeg tror det var da vi for kanskje fem-seks år siden hadde et utviklingsarbeid som egentlig handlet om skriving. Og designet et skriveforløp som egentlig handler mye om prosesskriving. 

Da snublet vi over en del litteratur som handler om når i prosessen har elevene nytte av feedback. Den forskningen vi så da var ganske tydelig på at hvis feedback skal ha en umiddelbar virkning, så må den komme mens elevene arbeider med noe. Det er da de best kan nyttiggjøre seg feedback. 

Og det var litt sånn aha-opplevelse for mange, tror jeg, kanskje for meg selv inkludert, at elevene lærer kanskje ikke mest når læreren sitter og vurderer arbeidet deres etter at de er ferdige. 

Kathinka: 

Når du sier vi oppdaget det, så er det hele lærere og ledelse, eller? 

Frode: 3min blank 

Ja. Vi prøver... Der kom det igjen, ikke sant? 

For meg så har det vært viktig at vi hele tiden snakker om et kollektivt vi. 

Og det gjelder liksom alle som jobber på skolen vår er det vi er. Fordi at... Det er vi sammen som skal få til noe. Det er ikke jeg som skoleleder eller den enkelte læreren i klasserommet som skal få til noe alene. Det er vi som fellesskap. Det har faktisk vært ekstremt viktig for oss fra starten av. 

Kathinka: 

Hvis du går tilbake til hva skjedde så? Dere oppdaget at dette med timing i vurderingsprosessen eller læringsprosessen er viktig? 

Frode: 

Så begynte vi å snakke sammen om at det er en ting som utfordrer vurderingspraksisen vår. Samtidig har vi et utviklingsteam som består av det som på mange skoler kalles plangruppa. Tre fagkoordinatorer og tre trinnledere. 

Så var det noen som var med i det utviklingsteamet som egentlig kom opp med ... Mange lærere opplevde at dette med karakterer sto litt i veien for relasjonen til elevene. Det var i forbindelse med karakterer at man opplevde at den relasjonen ble utfordret på et eller annet vis. Ofte ved at elever var sure, de var misfornøyde, de krøllet sammen en prøve og kastet den i søpla fordi den ikke hadde det tallet på den som de ønsket seg. 

Så det var vel noen som spurte, men hvorfor må vi gi de karakterene hele tiden? Og så tenkte vi at det må vi jo faktisk ikke, for lovverket sier at det er vi pålagt å gjøre to ganger i året. Og så opplevde vi også at det var en faktor som var stressende for mange elever. De ble veldig opphengt i tallkarakterer som en beskrivelse av hvem de var som elever. Og det var i hvert fall ikke motiverende. Så derfor bestemte vi oss egentlig for å prøve ut og ta dem bort. 

Kathinka: 

Og det er noen år siden nå. 

Frode:  

Ja, det er jo fem år siden, tror jeg. 

Kathinka:  

Og hva er det viktigste dere har gjort i det arbeidet? For jeg regner med at det er en endring i de fem årene. Det hører jeg jo både elever og lærere fortelle om. Og så sier du også når du hører på elevene at vi er ikke helt i mål. Men hva er det viktigste dere har gjort hvis du ser tilbake på den prosessen dere har vært gjennom? 

Frode: 

Nei, det viktigste vi har gjort, en ting er at vi har vært med i et vurderingsnettverk med Osloskoler, som også Høyskolen i Innlandet har vært med å fasilitere, som har gjort noe med tankesettet rundt dette med vurdering. 

Men jeg tror nok kanskje også at noe av det viktigste vi har gjort er at vi bestemte oss for at det skulle gjelde hele skolen fra dag 1. Og det var jo ganske utfordrende, for da hadde vi jo tiendeklassinger som hadde fått karakterer i to år, og så tok vi dem fra dem det siste året. Så det skapte litt bølger ... både blant elever og foresatte. 

Men jeg tror det var viktig fordi da var hele skolen sammen om det. For det er så fort gjort at man starter med et pilotprosjekt som gjelder to klasser i åttende trinn, og så skal de la det overrisle resten av skolesamfunnet etter en stund. Jeg tror at det var ganske avgjørende at vi var sammen om det fra starten. 

Kathinka: 

Ja, det trakk jo også lærerne her ved skolen fram, det at de hadde kollegaer de kunne diskutere med, det at man er flere tørr å utfordre hverandre og snakke sammen i det som er profesjonsfellesskapet på skolen, at det har vært viktig for dem i å utfordre og utforske praksisen sin. 

Men er det i dette, hva har vært det vanskeligste, synes du? 

Frode: 

Nei, alle sånne prosesser som utfordrer vante tankemønstre er jo utfordrende. Fordi at man må skru om hele tankegangen fra sin egen skolegang og frem til nå om hva det er som skaper vekst og utvikling. Eller kan bidra til det. 

Og da må man jo gjøre noen endringer som gjør litt vondt og som skaper litt motstand, og det å stå i den motstanden for meg som skoleleder, å stå på det første foreldremøtet for tiendeklasseforeldre og si at nå skal ikke barna deres få karakterer før til jul. 

Det synes jeg personlig var utfordrende, men samtidig så tror jeg det var viktig også for lærerne at ledelsen tok den jobben, og at vi sto sammen med dem om det. Det var et valg vi tok som skole, og da må også vi som skoleledere tørre å stå i det, selv om det ikke var min idé i utgangspunktet. Så når vi har bestemt oss for det, så må vi på en måte stå i det da. 

Kathinka: 

Hvordan er det å stå foran nye foreldre og fortelle om dette nå, noen år senere? 

Frode: 

Nå synes jeg det er mye lettere. Både fordi jeg er tryggere på at de valgene vi har tatt er rette, og at jeg opplever at vi er på vei i riktig retning. Hvor det med læringen står i sentrum, og ikke det med vurderingen. Det er jo det vi ønsker. 

Vi ønsker jo at elevene skal være her for å lære, og ikke for å bli vurdert. 

Kathinka: 

Og det er en lang tradisjon å snu? 

Frode: 

Definitivt. 

Kathinka: 

Og hva er det dere har gjort helt sånn konkret i det utviklingsarbeidet dere har drevet sammen med lærerne? Hvordan har dere jobbet med det? For en ting er å fjerne karakterene og si at nå får dere ikke lov til å gi karakterer underveis, men da må man jo ha noen andre verktøy, eller utvikle noen nye eller videreutvikle noen praksiser. 

Frode: 

Ja, og der tror jeg, i retrospekt, så tror jeg at vi gikk litt for fort fram. Fordi vi var nok litt naive, og tenkte at i det øyeblikket vi tok bort karakterene, så var mye gjort. Men det må jo erstattes med noe som oppleves som bedre. 

Ja. 

Men vi har brukt ganske mye tid sammen på å løfte fram hva en god tilbakemelding er, hvordan få tilbakemeldinger som oppleves som konkrete nok og motiverende for elevene. Så vi har jo hatt mye fremvisning av praksis. Og så er vi så heldige at vi har den tilliten i kollegiet vårt at folk tør også å vise frem feilbarlig praksis, og tåler å få tilbakemeldinger på det, og ønsker det faktisk. At folk tør å vise jeg gjør det på denne måten og jeg er litt usikker på om det er veien å gå, og da får man interessante diskusjoner også, hvor det ikke bare blir sånn flinkiskonkurranse i å vise frem se hva jeg får til 

Kathinka: 

Ja, ikke sant? 

Så det å ta utgangspunkt i de praksiseksemplene som lærerne har, la de få tid til å utforske dem, utfordre dem, men i tillegg spare det med teori, da hører jeg at du sier at det er kanskje dere står tryggere, jeg vet ikke om dere har endret syn på det underveis, men jeg regner med at dere har hatt med dere det blikket. 

Frode:  

Definitivt. 

Kathinka:  

Så dette her startet dere med før de nye læreplanene, altså fagfornyelsen trådte i kraft. 

Frode: 

Mhm. 

Kathinka:  

Da regner jeg med at den kom som en del av dette, denne fortellingen. Jeg vet ikke hvor mye den gjorde av endringshjelp eller utfordring. 

Frode: 

Jo, den ga en del hjelp, for vi begynte jo med å se på innstillingene fra Ludvigsen-utvalget. Så vi begynte jo egentlig å jobbe med LK20 i 2016, for å se hvilken retning tenker vi at den nye læreplanen kommer til å gå i. Så det var nok til hjelp. Når læreplanen kom, så hadde vi egentlig delvis jobbet med den i 3-4 år allerede. 

Kathinka: 

Og hva da når den nye vurderingsforskriften kom? Vi fikk en endring for kort tid siden, hvor prinsippene bak underveisvurderingen ble tydeliggjort og endret litt. 

Medvirkninger trukkes frem i større grad, og vi venter på en ny opplæringslov nå, hvor det står enda sterkere. Men ikke minst dette begrepet integrert vurdering. 

Frode: 

Ja, det er jo litt det vi ønsker å få til, så det tenker jeg jo er til hjelp. 

Jeg synes LK20 i større grad støtter opp under den måten vi har tenkt om vurdering på enn tidligere læreplaner. Fordi det er jo nettopp det med integrert vurdering at vurderingen skal være en naturlig del av læringsprosessen det er jo det man ønsker å få til 

Kathinka: 

Ja, og så hørte vi da vi snakket med elevene her at det er fremdeles en del assosiasjoner, men også lærerne. Vi har en del assosiasjoner til ordet vurdering som kanskje fremdeles er utfordrende når vi snakker om hva er forskjellen på integrert vurdering og vurdering av et produkt for eksempel, eller vurderingssituasjoner. 

Trenger vi det? Hva er... 

Jeg pleier ofte å utfordre de skolene jeg veileder på rundt vurdering til å bytte ut, så lenge det er snakk om underveisvurdering, å bytte ut ordet vurdering med læringsprosess, god læringsprosess, og se hva som skjer i hodet. 

Var dette en god vurderingssituasjon? Var det en god læringssituasjon? 

Og da skjer det noe, så jeg tenker jo at fremdeles er det sånn at ordet vurdering har såpass mange konnotasjoner mot dette å rangere, vurdere noe som er ferdig. Jeg vet ikke hvordan du opplever det her? 

Frode: 

Jo, jeg opplever at det er nok stadig sånn, men samtidig så opplever jeg at stadig flere er i bevegelse mot å tenke annerledes. 

Og så vil det jo selvfølgelig være litt ulikt hvor i den bevisstgjøringsprosessen den enkelte er, men at det er stadig flere som begynner å tenke annerledes, eller fortsetter å tenke annerledes, og prøver ut å endre praksisene sine da. 

Kathinka: 

Da jeg snakket med lærerne her, så nevnte de, jeg vet ikke om det er noe dere har snakket om i fellesskap, men det er 80-20, altså aktive eleven i læringsarbeidet og elev- og lærerrollen, og hvordan den egentlig har vært i endring. Ikke bare her på Fagerborg, men den er jo hele tiden i endring, men de siste årene så har det vært en ganske markant dreining mot den lærerrollen som slipper eleven mer til, til å medvirke i egen læringsprosess. 

Høyttaler: 

Hei, alle sammen. Da er det bokklubb med løvetann ute i skolegården i dag. Ikke på læringssenteret, men ute i skolegården. Håper å se så mange som mulig. Gleder meg til å nørde litt om bøker og tegnserier. 

Kathinka: 

Herlig. Det er boktreff i skolegården på Fagerborg i dag. 

Frode: 

Ja. 

Kathinka: 

Nydelig vær og sommer.Hvor var vi? 

Frode: 

Nei, vi var på, du snakket om, jo, 80-20 startet vi på. 

Ja, der ja. 

Kathinka: 

Så da ble jeg litt nysgjerrig på dette med de lærer- og elevrrollene som ble beskrevet i styringsdokumentene, da.  De bygger jo på forskning om hva vi vet er viktig for motivasjon og lærelyst og det å lære å lære hvorfor går vi på skolen egentlig og hva kan støtte de prosessene best mulig. Er det noe dere har tatt opp felles eller var det tilfeldig at den læreren trakk frem det?  

Frode: 

Det var nok ikke tilfeldig. 

Kathinka: 

Fortell om det 

Frode: 

Nei, det har vært fra vi startet opp i 2015, så har det vært et lite mantra. For det første skal vi ha med alle elevene, og da må vi aktivisere dem i større grad enn vi har gjort tradisjonelt i norsk skole. 

Fordi at elevene må... Det er elevene som skal lære, og så vet vi at mange av dem ikke lærer sånn fryktelig mye av å bare høre på læreren. Så da må vi jo gjøre dem til mer aktive deltagere i læringsprosessene sine. Så det med varierte arbeidsmåter, hvordan koble på elever som blir sittende og stirrer ut av vinduet. 

Vi hadde et år på oppstartsdagene, trakk vi fram Dylan Wiliam som hadde et prosjekt for noen år siden i England med “no hands classroom” og ispinner og at man skal trekke hvem som skal svare på et spørsmål sånn at ikke det er de fem samme som hele tiden blir aktivisert i et klasserom. 

Så vi brukte en del tid på sånne ting, hvordan få til at alle elevene får lov til å delta i det læringsfellesskapet. 

Det kan være gjennom bruk av læringspartner, at de har noen å diskutere med, mange trenger å sortere litt tanker før de er klare for å bidra, noen trenger å snakke med en makker om det. Og kanskje ikke være ansvarlig for svaret alene. At man kan støtte seg på hverandre. Så det er ting vi har snakket om siden 2015-2016. Og som jeg også tror bidrar litt i alt utviklingsarbeidet vårt. At vi tenker at vi må gi elevene mer plass da. 

Kathinka: 

Ja, ikke sant, og hvordan gir elevene mer plass, nå er det, jeg opplever jo at ordet medvirkning, det er jo ikke noe nytt i skolen, men det hva vi legger i det, og hvordan det kan se ut på ulike måter, det er vi i ferd med å, kanskje vi er i ferd med å få mer presise samtaler om, eller at vi snakker om det samme når vi snakker om medvirkning, eller vi kan snakke om ulike former for medvirkning, når er det elevene skal få lov til å påvirke hva? 

Det snakket lærerne dine en del om. Altså dette med når får de velge, en ting er å få et valg av et sett, du kan velge innhold eller metoder, men en annen ting er å finne ut sammen: Ok, hvordan skal vi gå frem nå? 

Du sa at det er elevene som skal lære, men da tenker jeg at det er viktig at lærerne også lærer sammen med elevene. Det er en del ting... Man snakker om dette partnerskapet i læring. Altså samskapt læring mellom lærere og elever. Lærerne har sin rolle. De har en tydelig fagperson, vet mye om læring, og vet hvor de skal med faget. Men så er det å få eleven aktivt med, og ha med seg selv inn i møte med det læreren kan. 

Når dere nå skal i gang med et nytt skoleår, jeg regner med at utviklingsarbeidet bare fortsetter, men at dere har nye områder dere setter i midten, da kommer dere til å fortsette å jobbe med, eller hvor går veien videre med tanke på vurdering, god læringsprosess i det å få elevene til å medvirke? 

Frode: 

Ja, når jeg snakker med elevene, så tror jeg det blir stadig tydeligere for meg at vi må snakke mer med elevene om hvordan vi fanger opp kompetansen deres. 

Fordi det er en del kunnskap lærerne sitter med som de kanskje ikke som vi kanskje ikke formidler til elevene, sånn at vi sitter med noe som de ikke vet at vi sitter med. 

Kathinka: 

Ja, på hvorfor gjør vi det på denne måten, eller hvorfor tenker vi sånn som vi gjør, altså gi elevene et større innblikk i tankene til læreren. 

Frode: 

Ja, jeg tror kanskje det.  

Kathinka: 

At det er en vei å gå. 

Frode: 

Ja. 

Kathinka: 

Hvordan kommuniserer vi rundt læring og det vi vil få til og det fellesskapet vi skal gjøre være sammen med lærer og elever i de årene vi er her ja 

Frode: 

Det tror jeg blir viktig. 

Og så fortsetter vi å være i nettverk med andre skoler og diskutere med andre skoler, og vi fortsetter å bruke den tiden vi har felles til å snakke mest mulig om det aller viktigste, som er det som skjer i klasserommet. 

Og det har vi vært ganske tro mot nå i åtte år, at hvis vi ikke ... Vi skal være nøye på hva vi bruker den fellestiden vi har på, og at den skal handle om det som oppleves som viktig. Og der tror jeg det er litt... Erfaringsmessig, så tror jeg kanskje det syndes litt mot det rundt omkring. 

Kathinka: 

Hva gjør man hvis man ikke snakker om det som er viktigst? Eller er det at man ikke klarer å koble det man snakker om til læringen i klasserommet? 

Frode: 

Ja, kanskje litt begge deler. Og det tenker jeg er vårt lederansvar, det er å fylle den tiden med noe som kommer elevene og lærerne til gode i klasserommet. 

Kathinka: 

Nydelig. Takk. Veldig interessant å følge historien om utviklingen på Fagerborg, Frode. Jeg håper vi får sjansen til å, eller det er jeg sikker på, vi er jo i et partnerskap med Oslo kommune, vi går ut og besøker skoler og er i nettverk, så vi skal lytte mer til det som skjer her og ute i andre Osloskoler. 

Tusen takk for at du tok deg tid til å dele erfaringene fra Fagerborg med meg og andre lyttere av Sellpodden. Vi kommer til å lenke til de andre episodene med elever og lærere fra Fagerborg i teksten under episodeinfoen. 

Og så har vi også noen filmer. Vi har vært her og filmet litt praksiserfaringer som vi også eventuelt lenker til etter hvert. Takk for praten. 

Frode: 

I like måte.